UWC og verden

Welcome to Europe

2012-01-31T20:36:00.001-08:00

Det er European week på UWCCR, og rundt 40 europeere er i full sving med å dele sin kultur på forskjellige måter. I går hadde vi en simulering om innvandring i Europa. Alle ikke-europeere hadde fått en identitet og målet var å oppnå oppholdstillatelse i UWC-land. Alle europeerne hadde tatt på seg formelle klær og jobbet på forskjellige kontorer som innvandrerne måtte innom. Jeg var i "Bureau of Citizenship and Immigration Services", og min oppgave var å dele ut pass, for så å sende dem av gårde på sine respektive ruter.

Etter de hadde vært på mange forskjellige kontorer, mange ganger frem og tilbake, kom de tilbake, og hadde de fått tak i alt de skulle kunne de få oppholdstillatelse, noe som også ga dem en billett til snack, som i går var engelsk te og scones.

I dag har jeg tilbragt to timer på kjøkkenet for å tilberede franske crepes til hele skolen og i morgen skal vi lage bruschetta. Hver dag har vi forskjellige aktiviteter som til slutt ender opp med et show på fredag, europeisk brunch på lørdag morgen, og på kvelden skal vi ha rave i det uferdige "student center" som de holder på å bygge ved fotballbanen. Hei og hopp, velkommen til Europa i Costa Rica.

Programmet for uka. Skål for europeisk effektivitet

Hiking på UWC Costa Rica

2012-01-19T13:57:00.000-08:00

Av og til er det OK å ta en pause fra IB, innleveringer, klesvask og community-meetings, puste ut og få satt ting litt i perspektiv.

Viljami (Finland) og Katie (USA).

Nordiske samåringer og fjell i Costa Rica.

Utsikt fra stien volume one

Utsikt fra stien volume two.

Og til alle som jobber med søknadene sine akurat nå; masse lykke til!

Abrazos fra Miriam, UWC Costa Rica '13

2012-01-18T13:18:00.000-08:00

En video fra Atlantic College med fokuspå ’Lifeguard service' og andre utendørsaktiviteter.

Skamdigg dag i Canada

2012-01-18T10:55:00.000-08:00

Tirsdag 17 januar ventet jeglenger enn vanlig med å sto opp. Jeg hadde overhodet ikke lyst til det for jeghadde måttet dele natten med en irriterende piping fra gangen. Det var 10minutter igjen før klassen skulle begynne og jeg tenkte at nå burdejeg for alvor vurdere å stå opp. Akkurat da spratt Galen fra USA inn på rommet.Han forteller meg at det ikke er skole I dag, at det har snødd, at strømnetteter nede og at vi må ut for a lage skihopp. Jeg gav ham en god “jadu”, og troddeikke på ham før jeg hørte jubel I gangen. Jeg innså også hvorfor det pep helenatten. Så tenkte jeg at jeg skulle bruke strømbruddet til å ta igjen litt søvn,men sånn gikk det ei.

Klokken halv ni var detsnoballkrig på skoleplassen. Folk som ikke engang har vaert borti snø før, var med.En del folk fikk for føste gang også kjenne hvordan det var å få en snøball i fleisen. Joseph fra Sierra Leone var enav dem som gikk ned for telling. Det ble bygget snomenn og iglo, og ikke minst etskihopp. Gales og jeg brukte nærmere fem timer på å bygge det, men det vartilslutt veldig verdt det. Matenble laget på utegrillene og jeg tror alle fikk frisket opp sin takknemlighetfor mat og elektrisitet. Det smakte bedre enn aldri før.

Væretvar helt fantastisk. Dét + skolefri og snøaktiviteter gjorde campus til en utrolig livlig plass.Strømmen kom tilbake akkurat da det mørknet, og det gikk an å få seg en deiligdusj. Det skal bli mer snø og vind utover uken, og det buldrer i gangene tilskolen et stort ønske om at flere greiner og trær skal dette ned og kutte strømkablene;for dette var en helt fantastisk dag! Jeg gleder meg til slutten av februar dafire andre og jeg skal til Utah en uke for a stå pa ski, samt lære folk medhandicap det samme. Takk Gud for snø.

(klikk på bildene for å få dem store)

U-dub, yeah!

2012-01-16T19:51:00.000-08:00

NATUR

2011-10-20T11:21:00.001-07:00

Armand Hammer United World College

2011-10-13T21:27:00.001-07:00

Hallo alle sammen!

Jeg har nå vært i UWC-USA i 1,5 måned, og jeg har det helt topp. Campus er konge, og folkene her er noen supre mennesker. UWC er herlig men livet er intens. Du har mye å gjøre hele tiden. Det første året er det kanskje ikke fullt så mye skole som andre året, men da er du med venner eller snakker med folk hjemmefra. Uansett, følte jeg at man ble overrasket av at man ikke har så mye tid til å snakke med venner og familie hjemme, men dette har også noe med tidsforskjellen på 8 timer.

Jeg har allerede opplevd flere utrolige ting. Jeg har opplevd Hot Springs, som er en av godene av skolen i usa. Det er enkelt sagt et naturlig boblebad i naturen, noe som er ganske digg etter en full dag med skole og arbeid. I de to første ukene dro vi 5 dager til en ranch noen timer unna, hvor vi også gikk en tur i fjellene, som også er en del av Wilderness, som er noe du må gjøre her. Men noe som var enda større, var turen til Grand Canynon, som jeg gjorde forrige uke. Jeg og mitt team, gikk i 3 dager ned i Grand Canyon og opp igjen, og jeg kan si deg at Grand Canyon er stort! Det er mye større enn det du tror, og følelsen av å være omringet av de massive fjellene, var helt utrolig. Hvis du noen gang får muligheten til å ta en tur i Grand Canyon, gjør det! er masse bilder på min og Heidi Egeland sin blogg, castlelifeuwc.blogspot.com.

Forrige uke ble jeg offisielt en del av UWC-USA, når jeg skrev meg inn i boka. Alle tidligere studenter har skrevet navnet sitt og hvor de kommer fra i den boka, og man kan bla seg tilbake for å se hva dine, for eksempel 7 og 8 åringer het.

Dette er bildet av meg etter jeg skrev meg inn i den boka, med vår president, Lisa Darling.

Dette er fra Grand Canyon.

Hittil har UWC vært en drøm, med mye skolearbeid, men du blir ganske vandt til det. Til alle som tenker på å søke, så anbefaler jeg dere det sterkt, og til andre UWCere, UWC er fortsatt topp.

Fra Jørgen Johannes Liland, fra Oslo. UWC-USA

Eit nytt liv

2011-09-21T12:14:00.000-07:00

Nå har eg budd i mitt nye rom på min nye skule i nøyaktig 27 dagar her på UWC-USA i Montezuma, NM. Eg har truffe menneske frå ganske nøyaktig heile verda, eg har høyrt sikkert 40 nye språk, og fått ei skremmande stor og skummel 20th Century World History-bok. Jo, og så har eg sett eit hav av ulike nasjonaldrakter.

Det skjer ufatteleg mykje på her på skulen, og det følest eigentleg som om eg har vore vekke i to år allereie. Likevel går tida fort. Kanskje litt for fort somme gonger. Me har alt lest halve Tim O'Briens bok The Things They Carried i engelsk, og eg har superkomplisert matte med elevar frå både Latin-Amerika, Europa og Asia. Skulen her er meir krevjandes enn i Norge, men når du kjem inn i klasserommet og føler elevanes og lærarens energi gir alt meining, og skulen blir knallkul! Å snakka om klimaendringar i ein klasse med folk som kjem ifrå land kor dei føler endringane på kroppen er absolutt noko anna enn å diskutera det heime i eit klasserom fylt med menneske med den same bakgrunnen. Musikkundervising med eksemplar frå asiatisk og bosnisk musikk gjer at du ser alt på ein heilt annan måte. Globalisering, folkens! Og det i ein heilt annan kontekst enn å sitja heime og kikka på amerikanske filmar. Her lærar du den ekte kulturen, ikkje berre den som skrik høgast. Utforndrande, ja, men mykje meir spanande!

I byrjinga hadde me hatt noko kalla Introduction Weeks, som er to veker kor me blir kjende, drar på tur i fjellet og berre har det kjekt. Nå har skulen byrja på ekte, og "sommarleiren" er over. Men før alt det "normale" blei sparka i gong, hadde me ein Welcoming Ceremony kor me åt god mat og hadde fest i nasjonalkostymene okkar. Aldri har eg sett så mange fargar på ei gong! Alle var nydelege, og me fekk sjå ei side av kvarandre som me ikkje har fått vist før. Eg håpar og trur at det er noko eg aldri kjem til å gløyma (bilete nedanfor).

Vel, no er det slutt på filosofering og tilbake til skulen... Hardt, men gøy!

-Sunniva, UWC-USA '13

UWCCR Introduction camp: Roble Alto

2011-09-21T11:56:00.000-07:00

Hvert år i uka etter at førsteåringene kommer drar hele skolen opp i fjellene til en camp som heter Roble Alto (Høy eik på spansk, for de som lurte) Den nye kjemilæreren steg ganske mye på kulhetsskalaen da vi så denne videoen han lagde fra camp. Sit back, relax and enjoy.

UWC Costa Rica Class of 2011

2011-06-22T14:51:00.000-07:00

17. mai-feiring i Costa Rica

2011-05-19T11:37:00.000-07:00

Red Cross Nordic sin College Video!

2011-05-09T09:22:00.000-07:00

Det å studere på en UWC skole

2011-04-05T10:57:00.000-07:00

Om det er lett? Nei.

Om det er slitsomt? Ja.

Skulle du av og til ønske at du kunne henge med venner hjemme i ditt eget hus og velge selv når du vil være omgitt av andre? Ja.

Har du til tider hjemmelengsel? Absolutt.

Angrer du? Nei!

En søker fra dette årets kull spurte meg i dag om han skulle takke ja til plassen på UWC, om det var virkelig verdt det å reise vekk fra familie og venner og vite at du ikke skal bo hjemme, HJEMME på to år? For meg så var det et vanskelig spørsmål å svare på. Skal jeg si at det er sol og blå skyer hele veien, slik at han drar med et drømmeaktig bilde før han møter realiteten på skolen? Nei, jeg sa det som det er. (For meg) er det hardt arbeid, lite søvn og lite privatliv. Og til tider lengter jeg hjem.

Men det er bare en brøkdel av det hele, de positive erfaringene jeg har fått så langt gjennom mitt første år på Atlantic College veier opp 1000 ganger for det negative. Jeg forventet en drømmeverden hvor dorm livet var hvor vi alle ble BFFs første dagen vi møtes, og at arbeid kun var noe vi snakket om, og ikke gjorde. Realiteten er annerledes. Man må lære seg å akseptere andres personligheter og væremåter, takle skolepress hvor det (nesten) alltid er noen som gjør det hakket bedre enn deg, og at man ikke lengre er under mammas og pappas trygge vinger. Før jeg kom på UWC trodde jeg at jeg eide verden, jeg hadde jo sett og opplevd alt som var, og jeg var klar for å være selvstendig. Etter å ha vært på Atlantic College i snart 8 måneder, så har jeg skjønt at det handler ikke om å kunne mest, ha reist til flest land eller å få de beste karakterene. Det handler om å utvikle den man er til sitt største potensiale, og finne ut av hvem man virkelig er. Selv har jeg et år igjen, men jeg er et stort og godt skritt på vei til å finne ut av hvem jeg er. Det er kun gjennom at jeg utfordret meg selv, tok et gigantisk hopp utenfor min komfort sone, og reiste til en UWC skole, langt vekke fra hjemme.

Så, som jeg sa til han: Jeg hadde angret om jeg ikke takket nei. Hva er ikke sjanser for?

Førsteåringer!

2011-02-25T18:44:00.000-08:00

Hei blogglesere!

Her i Li Po Chun UWC of Hong Kong har medelevene mine begynt å få informasjon hvem som kommer fra deres nasjonalkomiteer til høsten. Jeg er kjempespent på nordmennene og gleder meg utrolig til å ta meg av dem så snart vi får vite om dem.

Å ja, denne morgenen i Hong Kong har jeg mye å glede meg over: om to dager blir svømmebassenget åpnet igjen, om to uker er jeg i Thailand på project week der vi skal bo i en elefantslandsby og etablere et resirkuleringssystem for landsbybeboerne, jeg har tilgang på et stykke brunost og det er apple crumble i kantina idag.
Om du er en potensiell førsteåring og skeptisk til kinamat over to år, sjekk ut Kantinemenyen vår.

Ja nei no bør jeg vel egentlig komme igang med leksene mine så alle mandarintegnene ikke forsvinner ut av hodet mitt.

Ein laurdagsmorgon i Costa Rica

2011-02-12T12:57:00.000-08:00

I dag har eg fått fortalt at det er hundre dagar igjen til graduation. Det betyr hundre dagar igjen av paradislivet i Costa Rica.

2011-02-01T10:53:00.000-08:00

Ciao belli,

Ting har vært relativt hektisk etter at jeg kom tilbake. Skolen har gjort det klart at ikke alt fungerer på samme måte som i første termin. De to første ukene har jeg både hatt prøver, essayer, rapporter og lekser. For meg går det egentlig fint, kanskje på grunn av min nye geniale timeplanlegger. Selv om det bare er litt over to uker siden jeg kom ned igjen, føles det på en rar måte som om jeg aldri dro. På den andre siden har mye forandret seg på kort tid.

Til tross for mye skole har jeg det bedre enn noen gang. Dagen i dag var nydelig, og våren i Duino nærmer seg allerede.
Mens jeg var hjemme (i herlige Ålesund, med herlige folk og hadde det helt herlig) tror jeg kanskje at jeg glemte av noen av de små tingene. - De tingene som gjør at jeg elsker dette stedet og menneskene her så mye. Hvor utrolig deilig det faktisk er å sitte på balkongen utenfor kantinen og ha en utrolig nydelig utsikt som du vet ikke finnes noen andre steder i verden, eller hvor utrolig harry dog fantastisk moro Mickeys (denlokale baren) kan være.

Siden sist har jeg vært på min første ordentlige Italienske Opera, spilt Rugby for første gang (Ja, jeg føler meg hardcore), dratt til Monfalcone gjentatte ganger med en alt for kul Canadisk venninne, spontant dratt på restaurant og bar med den søteste dansken jeg vet om, plutselig funnet ut at jeg vil lage keramikk perler med nevnte person, blitt kledd opp som kannibal og skiftet hovedaktivitet fra dans til aerobics (LOL).

Det er så deilig og ikke måtte planlegge alt. Man bare gjør det.

I dag går søknadsfristen til neste års UWC’ere ut. Jeg gleder meg til å stalke førsteåringene mine, selv om jeg vet det er en god stund til de blir valgt. Hukser hvor utrolig spent jeg var rundt denne tiden i fjor!

P.S, Hvis noen søkere har spørsmål eller lignende, er det bare å skrive i det ellers så tomme kommentarfeltet mitt eller legge meg til på facebook (Johanne Solbakk Raabe).

Un bacio

Fin vinter

2011-01-13T06:56:00.000-08:00

Det er så utrolig rart å bo i et postkort. Det er så vakkert ute. Og inne. Denne helgen skjer det kjempemasse, demokrati-workshops, snikkerbua-kafé, folkemusikk-konsert, MGP Fjaler... Derfor må jeg gjøre helgens lekser i dag. Det går fint å gjøre lekser en hel ettermiddag og kveld, bare man er utstyrt med en kjempestor tekopp. Begynner NÅ.

(Til folk som lurer på å søke: SØK!)

Min skolevei

Prince fra Swaziland

Lea fra Spania og Helene fra Norge gruser en trapp!

Kantina

Ett år på Waterford Kamhlaba

2010-12-15T14:49:00.000-08:00

Etter ett år i Swaziland tenkte jeg det var på tide å reflektere litt på alt som har skjedd. Det har gått utrolig fort og har definitivt vært det mest minneverdige og opplevelsesrike året i mitt liv.

Jeg har opplevd alt fra Paradis med lange hvite strender i Mozambique til netter uten søvn på grunn av oppgaver som må leveres inn. Jeg har opplevd hele Afrika stråle av liv og stolthet under VM i fotball og blitt drittlei lyden av vuvuzelaene fra morgen til kveld. Jeg har opplevd å sove ute under åpen himmel og høre hyener på alle kanter som slakter sitt levende bytte. Jeg har opplevd verdens nest største festival med lange netter og masse kulturelt. Jeg har opplevd full storm med lyn som slår ned bare et par meter fra meg og vind som kunne blåst bort hva som helts på samme dag som stekende sol og vindstille. Jeg har flere ganger funnet meg selv sittende timevis i en stappfull kombi og broderlig delt svette og kroppslukt med andre. Jeg har delt rom, mat, fritid, ferier, latter, tårer og frustrasjon med folk som for ett år siden var vilt fremmede. Jeg har lært et nytt språk som har gitt meg større forståelse for mitt eget morsmål.

Men ikke minst har jeg blitt kjent med mennesker og kulturer som har forandret meg som menneske. Jeg har fått et større perspektiv på ting og lært hvor utrolig viktig det er å kunne kommunisere og dele tanker og følelser med folk fra alle verdens hjørner. Jeg har lært utrolig mye om meg selv, jeg har gjort ting jeg angrer på og ting jeg aldri kunne vært foruten. Det er en utfordring å få tiden til å strekke på UWC, og det er helt utrolig å tenke på at det er allerede ett år siden jeg først satte kursen mot sørlige Afrika, og tanken på at det bare er ett år igjen er fryktelig skremmende.

Siden jeg ikke har hatt mulighet til å dele bilder tidligere på grunn av den elendige internetten i Swaziland tenkte jeg å putte inn noen her i dette innlegget.

Milwane Game Reserve - Swaziland

Tofo - Mozambique

Cape Town - South Africa

Rosie (England/Ireland), meg og Lea (Tyskland/Korea) - Grahamstown, South Africa

Ibraheem (Pakistan) og Leevi (Finland) - Toga Party på in-house leavers

Lea 18 år - Bursdagkake på Waterfordvis i kjele ...

... og romdekorasjon med dopapir

Community Service - Ward 8

Smeltende hagel på størrelse med biljardkuler

Mer bilder kan bli sett på facebook-profilen min. Sjekk også ut bloggen min for innlegg skrevet det siste året fra Swaziland. Har du noen spørsmål angående Swaziland er det bare å ta kontakt!

Ane Grindstad, WKUWCSA '10-'11

Noen av bildene er forresten stjålet fra Rowan Whittington og Margaret Stratton.

"Swaziland, hvorfor skal du dit av alle steder?"

2010-12-03T05:17:00.000-08:00

Etter å ha lest et innlegg av min samåring, Live(liveinswaziland.blogg.no), er jeg veldig inspirert til å fortelle litt om hva jeg skal, hvorfor jeg skal og hvordan jeg kom på den ideen. Jeg får veldig mange spørsmål om hva UWC egentlig dreier seg om, og en del lurer på hvorfor i all videste verden jeg skal til et bittelite land i den sørlige delen av Afrika for å gå på skole. Så da kan jeg fortelle litt, slik at dere kanskje forstår meg bedre(eller dårligere).

Hva er UWC?

United World Colleges er en global utdanningsbevegelse som bringer sammen ungdom fra hele verden på videregående skole uavhengig av familiens betalingsevne. Det vil si at man går på skole med gutter og jenter fra alle verdens kriker og kroker, og i tillegg til å fullføre videregående får man en økt forståelse og toleranse for hvordan man tenker rundt omkring i verden.

På UWC-skoler er samfunnsengasjementet stort, og folk bryr seg virkelig om verden rundt oss og har lyst til å utgjøre og skape en forskjell. UWC har mange flotte verdier, som for eksempel; internasjonal og kulturell forståelse, feiring av ulikhet, personlig ansvar og integritet, gjensidig ansvar og respekt, medfølelse og hjelpearbeid, respekt for miljøet og personlig utfordring. Dette er alle verdier som jeg setter høyt og har lyst til å utføre på et redelig vis, og det tror jeg UWC gir mulighet til.

Én annen grunn til at UWC er så anerkjent (kanskje den viktigste?), er at det tilbyr et utrolig godt og krevende utdanningsløp. UWC tilbyr IB( internasjonal, krevende linje som gir grunnlag til å studere på verdens beste universiteter), og det er mange ungdommer som velger UWC for å få en super utdanning.

For å oppsummere litt om UWC velger jeg å sitere UWCs formålsparagraf:
"UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future "

Hvorfor UWC?

For meg var valget enkelt. En videregående skole som er i verdensklasse, elever fra hele verden, et brennende engasjement for samfunnet rundt oss og personlig utfordring er alle grunner til at jeg har valgt å ta veien ut av Norge. Jeg er klar for mer verden i hverdagen, og ser fram til å møte på nye utfordringer der jeg må tolerere, akseptere og forstå andres meninger, som kanskje blir vanskelig i forhold til de verdiene jeg har vokst opp med. Når det kommer til dette punktet velger jeg å sitere fra søknaden jeg skrev til UWC i fjor, der dette ikke har forandret seg: "Et opphold ved et United World College er selve drømmen for meg. Jeg tror det å studere i en internasjonal atmosfære er veldig givende, både sosialt og akademisk. Jeg håper å kunne lære masse om andre kulturer, få et innblikk av hva andre tenker om politikk, menneskerettigheter, religion, klimautfordringene og andre aktuelle temaer. Jeg tror at et opphold ved et United World College er ett skritt nærmere fred i verden, det skaper et internasjonalt fellesskap som er helt unikt, og som jeg har lyst til å være en del av! Jeg har også lyst til å føle en stor utfordring på kroppen, klare meg på egen hånd, presse mine egne grenser og lære meg selv bedre å kjenne. Jeg håper også på å kunne oppleve mange nye, krevende og spennende ting, og ha mitt livs største opplevelse!"

Men hvorfor Swaziland?

Jo, - det skal jeg fortelle dere! For når man går gjennom søknadsprosessen til UWC innebærer det en søknad med et påfølgende intervju. Utifra søknaden og intervjuet skal en komité finne ut hvilken av de 12 UWC-skolene man passer best inn på. Man kan selvfølgelig komme med ønsker om hvor man vil komme, eller ikke komme pga foreldres ønsker. Jeg ville egentlig bare ut av Europa, og komiteen valgte altså å plassere meg i Swaziland sammen med Ingrid og Live. Og det er jeg utrolig glad for! Ikke bare har jeg to fantastiske samåringer, jeg har muligheten til å oppleve Afrika og virkelig kjenne en utfordring på kroppen. Swaziland og Norge er to veldig forskjellige land, og mange av de tingene jeg tar for gitt her hjemme er ikke en realitet i Swaziland. Mens Norge er et av verdens rikeste land, sliter Swaziland med ekstrem fattigdom der det er enorme forskjeller mellom dem som har mye, og de som har ingenting. I Norge kan de fleste lese og skrive, i Swaziland er det hele 20% av befolkningen som er analfabeter. Swaziland er hardt rammet av HIV/AIDS, og over 30% av befolkningen er smittet. Føder man et barn i Norge, kan man forvente at barnet blir over 81 år gammel. Hvis man derimot bor i Swaziland og skal ha barn der, kan man forvente at ungen blir 46 år, altså 35 år yngre enn hva den gjennomsnittlige levealderen er i Norge. På skolen der nede skal vi ta del i serviceprogrammet, og være med på å hjelpe andre som har det vanskeligere enn de fleste.

For å avslutte i ordentlig UWC-ånd må jeg sitere både Nelson Mandela og Dronning Noor av Jordan, som begge er presidenter i bevegelsen.

"Each UWC Graduate is potentially a future architect of peace... The fundamental values of a UWC education are increasingly relevant to global stability and peace and I truly believe that the world will be a better place because of the contribution of our Graduates."
HM Dronning Noor av Jordan, United World Colleges President

"The striking feature of the United World Colleges is that they embrace the entire world across all divides of race, history, culture, wealth, religion, economic status and political belief: they are unique and they are conscious of their responsibilities."
Nelson Mandela, United World Colleges Honorary President

Hvis dere fortsatt har spørsmål, eller det er ting dere lurer på, kan jeg anbefale å gå inn på disse sidene(som er kildene til dette innlegget):

- www.liveinswaziland.blogg.no
- www.uwc.no
- www.uwc.org
- http://no.wikipedia.org/wiki/Swaziland
- http://www.globalis.no/Land/Norge/%28show%29/indicators/%28country2%29/342

Ein Pura Vida-påmindelse!

2010-11-29T19:06:00.000-08:00

Ettersom vi berre hadde vore ein tur på stranda ditta semesteret, og då regna det attpåtil, fann eg, Danielle, Diana og Amalia ut at dinne helga, då måtte vi til stranda. Vi prøvde å researche for å finne ut kor det heilt sikkert ikkje regna, men det viste seg å vere vanskeleg. Tilslutt fann vi ut at dei fleste kildene sa at sør i Karibien, der skulle det gå bra. Likevel, frå det øyeblikket vi satte oss på bussen regna det i bøttevis. Litt smådeppa ankom vi Puerto Viejo i Karibien (som forresten er the place to be i 2011 iføle aftenposten), og sjølv om vi egentlig hadde tenkt oss til ein anna strand, fann vi ut at sidan det regna så mykje kunne vi like godt bli der vi vissta kva vi hadde (vi var der i fjor også) i stadenfor ein ukjendt stad med potensielt ingenting. Kort tid etter vi fann oss eit hostell slutta det faktisk å regne, og søndagen hadde vi strålande sol. Vi leigde sykla, og etter ein rundt tre kvarters sykkeltur nådde vi Punta Uva, Strendenes Strand;

Etter eit utrulig hektisk semester var det herlig å verte påminna Pura Vida-stemninga

Eg og Amalia (Spania)

Hengekøyehostellet vi sov på

Ikkje verst badevatn i november!

Danielle (Israel) og Amalia

Iløpet av turen fekk vi fleire gangar bekrefta at vi definitivt er på det best UWCet ;-)

Danielle og Amalia promenerer Puerto Viejo

Photography CAS

2010-11-11T18:52:00.000-08:00

Min offisielle Creativity CAS er fotografi. Vi har fått i oppgave og ta bilder av campus som kan legges ut på hjemmesidene. Vi har bare så vidt begynt, men her er noen små glimt fra her hvor jeg bor.

Kjøkkenet i residensen min, El Coco

Baksiden av El Coco

Det er tak over alle gangveiene på campus sånn at vi skal kunne komme oss tørre til og fra timene. For hvis du ikke har fått det med deg enda, så regner det en del her når det er regntid..

Palí <3 Den lokale matbutikken, ca ett min unna campus.

Et random bord rett ved siden av klasserommene. Jeg har en greie for de bordene der, son muy lindas!

¡Pura Vida!

Marie, UWCCR '12

UWC of the Adriatic, Italia

2010-11-10T06:33:00.000-08:00

Tiden har kommet for å poste mitt første UWC innlegg fra Adriatic på denne bloggen. Har brukt rundt 20 minutter på å logge inn og 30 ekstra minutter på å legge ved tre bilder, siden internettet på datamaskinen min tydeligvis liker italiensk litt for mye, og verken data-italiensken eller data-egenskapene mine er spesielt nevneverdig.

Jeg har blogget regelmessig siden jeg kom ned hit i September, så hvis noen er interessert i å lese om hvordan livet er på den beste (!!) UWC skolen, kan dere besøke johanneraabe.blogg.no
Personlig blogg, laget for å oppdatere familie, venner og eventuelle søkere til UWC. Jeg er ikke den typiske norske bloggjenta, så ta innleggene mine med en klype salt. Skal prøve å dobbeltposte noen av innlegge.

Stressfaktoren er høy er nede, men jeg liker det. Har italiensk prøve i morgen, sangtime og tre ulike øvinger i dag, siden vi førsteåringer arrangerer EE-show på fredag! I morgen kommer faktisk to representanter fra nasjonalkomiteen, noe som blir spennende. Siden vi bare er fire nordmenn her nede (alle jenter) blir det deilig å kunne snakke norsk med flere for noen dager. Jeg er seriøst bekymret over norsken min her nede, haha.

Legger ved noen bilder bare for å bevise at det faktisk er så nydelig her nede som alle sier.

CIAO

- Johanne, UWC of the Adriatic

2010-11-09T08:18:00.000-08:00

Her er ein link til United Words sin blogg. Her finn ein artiklar skrive av UWC studentar fraa alee dei ulike skulane rundt om i verda!

http://interuwcmag.wordpress.com/

Lina AC 09-11

Midterm break - AC style

2010-11-09T01:50:00.000-08:00

Hei hei alle sammen, Stine fra Atlantic College her!

Paa AC saa er den nesten blitt en tradisjon aa reise til London hver gang sjansen byr seg. Da hoostferien vaar kom, saa var det naturlig for meg aa hive meg paa en buss, fly til Norge for noen dager og saa tilbringe tid i London med skolevenner. Det er rart aa tenke at vi naa er fullt mulige og klare for a reise rundtom i verden uten mamma og pappa hengende paa slep. Jeg er vant til aa bare gaa rundt som en zombie bak mamma og pappa naar de febrilsk proover aa finne ut hvor taxiene gaar i fra og hvor hotellet vaart EGENTLIG ligger, siden den fantastiske taxi sjaafooren slapp oss av et tilfeldig sted hvor det passet han. Naa var det min tur til aa finne ut av alt dette.

Jeg ankom Gatwick paa onsdag kveld, mutt putt alene. Ingvild fra Norge skulle lande paa Heathrow, og Merone fra Canada ventet allerede paa oss i sentrum. Jeg hadde sikkert like mye bagasje med meg naa som jeg hadde da jeg dro til Atlantic College, jeg er tidenes verste pakker og ti dager for meg (hele ferien vaar) kunne like greit vaert 10 maaneder i den dypeste regnskog. Jeg kan ikke pakke.

Jeg klarte paa et vis aa komme meg paa toget inn til London. Og saa inn i en taxi. Tror jeg ble rundlurt av den sjaafooren, for de 15 pundene han sa det kom til aa koste til bostedet ble naermere 25... Jeg mootte Merone paa et tubestopp like ved hostellet vi skulle bo paa, og da vi skulle sjekke inn blir vi fortalt at det ikke er noe ledig rom for oss. WHAT?! Vi har jo forhaandsbestilt og betalt depositum. Se for dere to (snart tre) jenter alene i London en onsdag kveld klokken 11 uten et sted aa bo. Med alt for mange kofferter. Sinna Stine kom fram, og etter mye krangling saa hadde de plutselig et rom ledig til oss. I fjerde etasje. Uten heis.

Men hey, hva er ikke en ferie uten litt utfordringer? Ingvild kom senere paa kvelden, vi fikk oss en god nattesoovn og saa begynte London eventyret for fullt. Bilder sier mer enn tusen ord, saa naa er det slutt paa skrivingen fra min side. Her er min midterm!

Ei natt på toppen av Wales

2010-10-27T09:11:00.000-07:00

Haustferien her i Snowdonia(nord-vestlege Wales) er heilt fantastisk. No skal eg bruka ein liten haug bokstavar til å skildra eit av eventyra eg har fått oppleva her oppe; Cadair Idris. Det er det nest høgaste fjellet i Wales og er 863 moh. på det høgaste. I forhald til fjeldi heime blir det ikkje so voldsomt stort, men i forhald til ellers ekstremt flate Wales so er det rimeleg dramatisk. Det tøffaste med detta fjellet er då og ikkje sjølve høgda på det, men historia bak det. Eigentleg er det ein gamal vulkan, som no har døydd ut. På kvar side av sjølve fjellet finn ein to krater som no er fylde med vatn og har blitt til dugelege fjellvatn.

Det største heiter Llyn Cau og skal etter legenda blitt til av tårene til den walisiske giganten Idris som budde på fjellet i keltisk mytologi. Fjellet har nemleg betydeleg plass i religiøs og kulturell samanheng hjå den paganistiske tradisjonen i Wales. Dei som framleis trur på dei gamle keltiske gudane og rituala samlast visstnok på fjellet årleg for å dyrka den eldgamle mytologien. I fylgje ein god del historikarar var store delar av det vestlege Europa keltisk i verkeleg gamle dagar. Frå heilt sør i Spania til langt inn i det som i dag er Ukraina og Aust-Europa. Keltisk var eit av dei tre største språka i Europa, saman med latin og gresk. Etter kvart som ny folkeslag og språk kom vart dei pressa opp i Storbritannia og etter romerane og dei andre erobrarane av øyene fram til i dag er det berre avgrensa område i Wales, Irland og Skottland som framleis har ein levande kultur som stammar frå keltarane. Samt Bretagne i Frankrike.

Iallefall; me starta nede i dalen på biletet ovanfor og gjekk oppover. Det var meg, Ailish og Josh. Ailish er frå området og Josh er amerikansk. Etter om lag to timar kom me oss opp på toppen.

Etter å ha sett opp teltet fekk me sjå verdas venaste solnedgong før me gjøymde oss frå frosten i teltet og fortalde eventyr frå Noreg og Wales og andre røvarhistorier. Ein av dei var om fjellet. Det er nemleg sånn at i gamle dagar brukte dei keltiske bardane (dei hadde omtrent same funksjon som dei norrøne skaldane og var poetar) å overnatta på fjellet i håp om å få inspirasjon. Og sagnet seier at alle som overnattar på fjellet vaknar opp som enten diktarar eller galningar. I vårt høve kan eg nok slå fast at me vart litt av begge.

Natta var litt kald, men ikkje aller værst og då me vakna opp var alt dekka av eit tjukt lag med rim. Når sola i tillegg stod opp og gjorde alt gyldent var det rett og slett for vent til å skildra. Etter å ha pakka ned teltet og fått i oss litt mat tusla me nedover frå fjellet igjen. Sola skein og frosten smelta snart vekk. Turen ned vart strålande og fylt av solskin og varme. Etter kvar møtte me fleire og fleire som var på veg opp. Dei såg alle rimeleg imponerte og spurde om me verkeleg hadde overnatta oppe på toppen.

Til slutt kjem eit par bilete av teltet vårt, fyrst i perspektiv, ein ser det so vidt som ein mørk dott midt på biletet:)

(Stor takk til Josh for alle bileta. Cheers to Josh for all the pictures.)

SNØ!

2010-10-22T17:03:00.000-07:00

Da er vinteren kommet. Her er det MASSE snø. Jeg trodde vi skulle få sånn vestlandsvinter med slaps og sånn, men neida. Det bare snør og snør. Med unntak av i dag, det sludda litt, men så begynte det å snø igjen.

Uansett satt jeg på onsdag i møte i Ungdommens Kommunestyre, da det plutselig falt hvitt fra himmelen. UWC-delegasjonen (gjeng med tullinger) hang rundt i Dale en stund før vi kjørte taxi hjem igjen og der fant jeg folk i ekstase. Folk gråt. Folk jublet. Folk spiste snø. ("It tastes just like ice, wow") Vi lekte i snøen. God middag. Ingen lekser. Eller, jeg hadde lekser, men jeg gjorde dem ikke. Noen ganger er det viktigere ting enn lekser som må gjøres. Ellers er det mus i auditoriet, kaldt i husene, varmt på badet, rotete på hjørnet mitt, rotete i hodet mitt.

Idag hadde vi Global Concerns, som er en dag som handler om et valgt tema (Idag: Migrasjon) og man kan velge to workshops med undertemaer. Jeg valgte klimaflyktninger og "Sex Trade" i et internasjonalt perspektiv. Det var veldig gøy. Anu fra Maldivene snakket om sitt synkende land, det var en tankevekker.

Idag begynner også RAINBOW WEEK, som er et utrolig morsomt prosjekt arrangert av fritidsaktiviteten GAS (Gender And Sexuality, jeg er med). Det er en uke hvor vi skal diskutere seksualitet og homofili, noe som er veldig interessant med så mange forskjellige folk. Jeg ble tatt bilde av for reklameplakater for Rainbow Week, ser heeeelt fjern ut.

Vi var på Outdoor Discovery i dag, turgåing. For to uker siden var det t-skjorte på tur, nå var det superundertøy. Moro! Vi drakk kakao hos hun frivillige som hadde ansvar for aktiviteten i dag. Det var superkos.

Føler at jeg gjør generelt lite lekser. I helgen skal jeg ta igjen som FY.

Fra første ettermiddag med snø, bare melisdryss...

Sara is Globally Concerned

Outdoor Discovery!

(...)

Prosjektuke 2010: Isbretur på Jostedalsbreen!

2010-10-18T11:15:00.000-07:00

Forrige uke var det tid for skoleårets første prosjektuke på RCN. Det betyr at vi brukte ei uke på å gjøre noe helt annet enn det vi vanligvis gjør: alt fra HIV/aids workshops til å tilbringe ei uke med blinde studenter i Polen til å dra på fisketur.
Hva jeg gjorde?
Jeg dro (etter min mening) på den desidert mest epic prosjektuka noen sinne: Brevandring på Jostedalsbreen!

Rodrigo (Costa Rica), Lea (Spania), Regine (Grønnland), Oliver (Danmark), Sophie (USA), meg, Meta (Tyskland), Joakim (Sverige) og Grey (USA). uhu, hardcore people.

Roap team #1

Hva får du når du setter pigger under skoa og plasserer ei isøks i hånda på en valdris og bider henne sammen med en tysker, en spanjol og en amerikaner?
Noe liknede dette!

What way? UP!

Vi bodde i ei lita hytte, brukte dagene på å gå, klatre, prate og le. Ei fantastisk uke, noe jeg aldri har brukt en høstferie på før, og noe jeg absoultt vil huske fra mine to år på RCN!

FRED UT

NORDLYS

2010-10-13T13:15:00.000-07:00

Jeg bare sitter for meg selv og gjør matte og Inger Louise vrenger opp døra til rommet og skriker "NORDLYS". Jeg trodde det var en eller annen syk kode for noe som hadde skjedd. Ingen her er jo normale. Men nei da, det var ekte ekte NORDLYS. Grønt slør på nattehimmelen. Halve himmelen var lys, man så ikke stjernene (som man alltid ser utrolig godt). Det var flekker av lysegrønt her og der. Olof fra Sverige tok bilder, jeg lånte ett. Med egne øyne var det jo utrolig mye mer spektakulært, men dere skjønner tegninga. Dette stedet er aldri kjedelig!

Benedicte, RCNUWC

Søndagens fruktmarked i Santa Ana, Costa Rica

2010-10-11T18:38:00.000-07:00

Emily fikser blomster

10-10-10

Hva man kan gjøre istedet for engelsklekser

2010-10-02T11:29:00.000-07:00

Henrik fra Norge lærer Joaquin fra Uruguay noen korttriks i Iceland House Dayroom,

og slik går nå dagene...

Hva man kan gjøre en fredags ettermiddag.

2010-10-01T06:20:00.000-07:00

Snapshot Independence Day: Scandinavian Love

2010-09-27T11:39:00.000-07:00

Fra Costa Rica's nasjonaldag 15 September.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11

Hvordan feire en bursdag the RCN way.

2010-09-24T15:56:00.000-07:00

1) Blindfold the victim and tie him up with ropes.

2) Put the victim into a carriage and run around in circles with him.

3) Tie the victim to a lamp post next to the cantina. Point and laugh.

4) Dye his hair.

5) Push the victim into the fjord.

6) Write a blog entry about it, preferably in English.

Gratulerer med dagen Henrik!

First Year Show the RCN way

2010-09-21T14:10:00.000-07:00

Epic.

//Fann Xu

Independence Day

2010-09-16T22:35:00.000-07:00

15. September var Independence Day i Costa Rica

Marie, UWCCR '12

6 dager?!

2010-09-02T16:54:00.000-07:00

Dette skrev jeg på tirsdag kveld. Nettet har vært nede på grunn av stormen lenge, så det har vært dritt.. Men det har vært kos også :)

Det er faktisk helt sykt å tenke på at vi ikke har vært her lengre. Nå sitter jeg i Cahuita, en av jenteresidensene. Hvorfor sitter jeg ikke min egen residens? Fordi det var visstnok en heftig storm her i dag mens vi fortsatt var på camp, så nettet er nede på nesten hele campus, men Cahuitajentene er heldige..

Lørdag var det Second Year show. Det var dødskult, andreåringene våre er utrolig morsomme!

Dette er, fra venstre, Linnéa fra Sverige, Susanne fra Norge, Marie Frankrike, Danielle Israel og Martin Norge. De gjorde Barbie girl, det var dødsgøy

På søndag hadde vi Buddy-day. Alle førsteåringene får en andreåring buddy som er en slags fadder. Min er Gonzalo fra Venezuela, og er kjempekoselig. Pluss at han ser ut som Jesus/Tarzan, så det er litt morsomt. Vi gikk til fruktmarkedet som er hver søndag i Santa Ana sammen med noen andre folk fra skolen. Det var helt sykt kult, jeg kunne ha bodd på det fruktmarkedet. Alt er så billig og utrolig godt der! Vi kjøpte kokosnøtter og drakk fra dem fra sugerør. I tillegg til mye annet kjøpte vi mango som vi spiste med chili som Juan Pablo fra Mexico viste oss.

Åsa på fruktmarkedet

Juan Pablo fra Mexico, Buddyen min Gonzalo og Alejandro fra Venezuela

Gonzalo og meg med Kokosnøtter. Det er godt!!

Ninja, en lek vi lekte på intro

Etter lunch gjorde vi noe av det morsomste jeg har vært med på på lenge. Vi lagde en lipdub til ”Beat it” med Michael Jackson. Hvis du ikke vet hva en lipdub er kan du se på denne som UWC Pearson i Canada lagde i fjor.

Jeg vet ikke hvor bra resultatet ble, men det var moro i hvertfall. Her er noen bilder av folk som har kledd seg ut til lipduben

Harriet/Hatty fra England, Anya fra Barbados og Klever fra Bolivia

Hatty og Sarah fra Bermuda

I går dro vi på Intro Camp på et sted som heter Roble Alto, mellom en og to timer med buss litt lenger opp i fjellene (tror jeg) i Costa Rica. Det var helt utrolig fint der ihvertfall! Vi hadde masse leker og sånt, og ble generelt bare bedre kjent. Det var kjempekoselig :) På kvelden var det open show, og folk her er helt utrolig flinke! Det var dødsgøy. Det var stjerneklart der vi var, men på andre siden av the Valley kunne vi se et helt sykt tordenvær. Det kom lyn omtrent hvert femte sekund, og det varte fra nitiden og det holdt fortsatt på da jeg gikk og la meg klokka 3. Det var intenst og helt utrolig kult! Jeg elsker tordenvær, så jeg likte det kjempegodt.

Kule sosialiseringsleker med Lucy fra USA i forgrunnen

Regn og et appelsintre..

Bildene vil ikke laste opp siden nettet er fucked, så jeg lar innlegget ligge i utkast til nettet blir bedre, noe jeg håper blir snart..

Hasta Luego

Marie Totland, UWC Costa Rica '10-'12

Sunnmørsposten 4.august

2010-08-17T03:38:00.000-07:00

Hei! Jeg er Valeska og jeg er tatt inn på Li Po Chun UWC i Hong Kong for de neste to årene. Den 4. september forlater jeg Ålesund og flyr nedover for å bli et bedre menneske.

For noen uker siden ble jeg oppringt av en journalist fra lokalavisa som gjerne ville intervjue meg. Tilfeldigvis var Skage, som skal til Pearson UWC i Canada på besøk hos meg, så han fikk være med på bildet. Litt dårlig kvalitet er det, men intervjuet under er i alle fall slik det sto.

Verdenseleven

Noen går på videregående og bor hjemme til de er 19. Valeska (17) reiser til Kina, med verden som skolebenk.

-Jeg er veldig spent, men nå tror jeg at jeg begynner å bli forberedt i hodet, sier Valeska Ruiken (17) fra Ålesund. Om noen uker er det skolestart, men mens vennene hennes møtes igjen i gangene på Fagerlia videregående skole, kommer Valeska Ruiken til å skrive notater og lese fag med ungdommer fra hele verden, på den andre siden av jordkloden. Hun har kommet inn på United World Colleges (UWC) i Hong Kong og der skal hun bo og studere de neste to årene.

-Jeg gleder meg til å bli kjent med folk med en helt annen bakgrunn enn meg selv, sier Valeska.

Hele verden på en skole. UWC bringer sammen ungdommer fra hele verden til videregående utdanning og har som mål å oppnå fred og en bærekraftig utvikling gjennom utdanning. Det er verdier som Valeska selv er opptatt av.

-For å redde verden må man forstå den. For å kunne løse problemer må man vite hvor de kommer fra. Årsaken til krig er jo at folk er uenig. Jeg mener at det er viktig å sette seg inn i hvordan andre mennesker lever og tenker, og jeg synes at det er veldig fint at man i så ung alder får møte folk fra ulike kulturer og lære av dem, sier hun.

Omfattende prosess. Veien til Kina har vært lang. I 9. klasse begynte hun å tenke på å søke. I løpet av 1.klasse på videregående skole skrev hun en omfattende søknad, i mars var hun på intervju, og i mai kom brevet i posten.

-Jeg tok brevet, løp ned på rommet mitt og låste meg inne, sier Valeska. -Så la jeg det fra meg og kikket på det en stund. Alle visste at jeg hadde søkt og var sikre på at jeg ville komme inn. Men bare 40 av 150 søkere får plass, og jeg hadde en dårlig følelse etter intervjuet. Men i brevet stor det: Vi har den glede å meddele at du er innstilt på skoleplass ved Li Po Chun i Hong Kong. Da var det som om alt falt på plass, sier Valeska.

Skolehverdagen kommer til å bli krevende, men det ser hun bare frem til. -All undervisning skjer på engelsk, og det stilles en del krav til de to åra som gjør at utdannelsen er godkjent for opptak ved de fleste universitetene i verden. Der får jeg nok med utfordringer, noe jeg synes det har vært mangel på i norsk skole.

-Så det blir ikke mye avslapning i Hong Kong?

-Nei, tidligere elever sier at UWC er tre ting: Søvn, studier og sosialt. Og at man må velge bort den ene av dem. Så det gjelder å finne en riktig balanse.

Sosialt. Hverdagen som venter i Kina blir alt annet enn en eremitt-tilværelse. Hun skal bo og studere på skolen, dele rom med tre andre og dele bad og toalett med en hel etasje.

-Det eneste privatlivet jeg får er en gardin rundt senga mi. Jeg tror det kan bli den største utfordringen, jeg er vant med å ha mitt eget rom hjemme.

Langt hjemmefra. 4.september setter hun seg på flyet til Hong Kong, og da blir det mulighet for å komme hjem kun to ganger i året, til jul og sommer.

-Hva sier familien din om dette da?

-Det er litt blanda, men de synes det er spennende. Det var faktisk mamma som tipsa meg om UWC.

-Og hvordan blir det å si ha det til venner og familie?

-Det lengste jeg har vært borte hjemmefra før er vel 14 dager eller noe slikt. Jeg har en blanda følelse med å skulle si ha det, men jeg gleder meg sånn til alt som skal skje at det overskygger for akkurat det å være borte. Jeg går jo glipp av russetida og slikt, men jeg tror jeg får nok av andre opplevelser. Og farvel må man jo ta en dag uansett, det er jo ikke slik at jeg hadde tenkt å bo hjemme for alltid!

Nye UWCere

2010-06-27T10:45:00.000-07:00

Her er et bilde av 36 av 40 nye UWCere som snart reiser til UWC-skoler rundt om i verden.

Introhelga

2010-06-22T03:29:00.000-07:00

Her er noen bilder fra årets introhelg for nye UWC elever. I tillegg til de nye elevene var det "andreåringer" fra alle skolene tilstede.

Du kan se flere bilder fra infohelga på uwc.no

Ridderrennet

2010-04-17T05:05:00.000-07:00

Denne uka har 10 elever og 2 lærere fra RCN vært på Ridderrennet på Beitostølen og jobbet som frivillige. Av disse 10 var det 3 nordmenn: Nicholas, Natalia og meg selv. Ridderuka er en uke med skikonkurranser for fysisk hemmede. Dette inkluderer blinde, lamme fra magen og ned, amputerte bein og armer og døve. Bilder fra denne uka kan du se på bloggen min som det er link til nede på venstre side! Det har vært en helt fantstisk uke der jeg tror vi alle i delegasjonen har lært masse om hvordan livene til disse individene er og vi har fått lov til å dele gleden med å mestre skisport sammen med de! I tillegg gikk Aseel fra Palestina som har en amputert arm også 3 løp på langrenn og hun vant 2 sølv :D

Uker som dette er noe som heter "special opportunities". Dette er turer som det kun er plass til noen elever. På RCN er det ofte slik at man må sende søknad til den læreren som skal lede den om å få plass. Disse opplevelsene er veldig deilige avbrekk fra skolehverdagen og man lærer andre ting, ikke bare akademisk.

Til slutt vil jeg si at vi på RCN er veldig glad for våre kjære nye førsteåringer, selv om ikke alle har avslørt seg enda ;) Ha en flott helg!

Påske

2010-03-25T20:12:00.001-07:00

Da er familie og venner på plass i Costa Rica, i morgen er siste dag på skolen - og rett etter siste time drar vi til Karibien. Jeg gleder meg utrolig til å ta en lite pause og bare slappe av med kjentfolk. Og noe annet jeg gleder meg veldig til er å høre hvem som kommer inn på de forskjellige skolene (og spessielt Costa Rica). Lykke til alle søkere - dere har noen nervepirrende uker forran dere -, og god påske!

- Martin Wik Fowler, UWCCR '09-'11

I natt kom påskeharen til Costa Rica!

2010-03-25T07:50:00.001-07:00

When you are an IB student...

2010-03-22T09:24:00.000-07:00

...time is scarce, and you need to use your time wisely to be able to do all the things you want to do. you really have to do sacrifices! Be with friends, study, sleep, eat, exercise, EAC, meetings...the list goes on forever!
So today, being productive and efficient as I am these days, I decided to be very smart and allocate my lunchbreak to a jog to Flekke (6 km)! Today is extremly busy and I have Leirskule training, 4 meetings and some girls from the school is performing Vagina Monolouges tonight at 21.30 and I have to study after that. So that 50 minute lunchbreak I spent 40 minutes running, 7 minutes showering, 3 minutes eating a sandwich and then running to class! Perfect timing!

The reason why I am writing this in English instead of Norwegian is simply because it is faster :) I am losing my Norwegian and I really find it hard to find the words :P Now I am going to dinner before the marathon with all the meetings start! Good Luck to all people on interviews in Oslo this week! Dont be scared by this blogpost! It is simply FUN! :)

Vi er LIVE!

2010-03-12T23:57:00.000-08:00

Hei!

Vi er nå LIVE fra United World College Costa Rica! Showet kan dere se her. Og vi kommer til å være live til og med klokka 1100. Kom innom, da vell!

Da er vi ferdige med LIVE-showet. Vi hadde på det meste rundt 12 som så på, og fikk mange gode spørsmål. Håper det hjalp dere som skal på intervju litt med nervene, og håper å se dere igjen neste gang vi streamer LIVE. Vi snakkes!

- Martin Wik Fowler, UWCCR '09-'11

LIVE-show

2010-03-12T15:40:00.000-08:00

For å minne dere som sjekker ut UWC-Norge sin blogg i de tidlige timer på at:

I dag, LØRDAG 13 Mars klokka 09-11 kommer vi til å ha direkte-show fra United World College Costa Rica! Der kan dere spørre spørsmål, vinne en t-skjorte, eller bare ha det hyggelig med Jonathan fra Tyskland og meg!

Vil dere se på, gå til denne linken her. Vi starter rundt klokka 0900 norsk tid. Gleder oss!

- Martin Wik Fowler, UWCCR 2009-2011

LIVE-Show

2010-03-09T18:37:00.000-08:00

Besøk bloggen min for å lese hele innlegget.

- Martin Wik Fowler, UWCCR '09-'11

Klatring

2010-03-06T07:10:00.000-08:00

Uæææææææ, nå følte vi nettopp et kraftig jordskjelv her! Varte ikke så lenge, men fortsatt utrolig ekkelt… Uansett, her er vlog nummer to. Enjoy!

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica 09-11

Video Blogg

2010-03-01T20:06:00.000-08:00

Hele innlegget kan dere lese på bloggen min.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica 2009-2011

Oppdatering fra Flekke

2010-02-27T01:11:00.000-08:00

På bloggen min, link nede til høyre, kan du nå se masse bilder fra ett av årets høydepunkter for 1.åringer på RCNUWC, nemlig Skiweek. En uke med masse gøy, knall og fall og gode vennskap! Ta en titt hvis du er interessert! :)

First Aid Scenarios

2010-02-15T09:35:00.000-08:00

Denne uken har vi besøk av det serbiske landslaget i førstehjelp som kommer til skolen vår for trening før Europa mesterskapet. Førstehjelp er en veldig stor del av RCN og er en av skolens Pillars: Humanitarian. Skolen har ett kjempe dyktig førstehjelpsteam hvert år, og jeg håper å få en plass på det i år. Bare 24 som kommer med og neste 60 søkere i år.

I helgen fikk vi være med som markører i scenarios! SÅ GØY! Har de siste dagene hatt følgende roller: Gutt med brukket arm i skiulykke som hadde falt under ett hus og måtte løftes ut, ubevist i ett brennende klasserom, gutt som har skytt sin beste venn med en pil og bue og fått fingeren amputeret pga strengen på buen og den gøyeste var selvmordsforsøk sammen med Øystein der Øystein hadde stukket seg selv i hovedpulsåren i låret og jeg hadde skutt meg selv i magen og det var blod over alt :P Masse drama og skrik... Stakkars førstehjelpsteam :) Vi har hatt over 60 forskjellige skader sminket på markører, her er noen eksempler:

Brukket bein

Bryst stukket med skistav (bildet er fra når såret fortsatt var under laging
Min brukne arm

Hogget seg selv i leggen med øks

Bilkrasj, bein under bil...

Amputert finger

Disreplaced Eye

Og tilslutt meg med skudd i magen. Dette ga definitivt mersmak! I dag har meg og Oda vært på gamlehjemmet i Dale og sunget vårsanger! Koselig!

Oppskrift OL

2010-02-14T19:21:00.000-08:00

Fotograf: dno1987

Ingredienser:

2 stk norsk ungdom
1 stk norsk flagg
1 stk sportsbar med TV som viser OL
1 stk god mat

Slik gjør du det: Klokka 12:45 drar du fra United World College Costa Rica, tar taxi og ankommer sportsbaren ‘El Estribo’ rundt 12:57 med flagg og godt humør. Rundt 12:59 finner du ut at de viser OL, skriker høyt og gir den andre nordmannen en stor klem. Rundt 13:03 finner dere ut av hva dere vil spise. Maten ankommer rundt 13:09, og circa 13:15 starter skiskytingen. Norge vinner helst, men resultatet varierer fra gang til gang. Det er derimot viktig at humøret ikke faller under ‘borskjemt-nordmann-som-alltid-tror-at-Norge-vinner-og-er-kjempeskuffa-når-de-ikke-gjør-det’-nivå. Prosedyren gjentas tirsdag 16 februar når det igjen er skiskyting.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica 2009-2011

Save or Shave

2010-02-09T21:21:00.000-08:00

Da jordskjelvet slo til i Haiti for snart en måned siden, skjønte vi fort at noe måtte gjøres. Vi hadde pengeinnsamlinger, og samlet inn $ 5,500 på det lokale kjøpesenteret. Men Jonathan og jeg ville gjøre noe mer. Her på skolen. Så vi bestemte oss for å starte en såkalt ‘Shave or Save’ kampanje. Man setter ut to bokser, en ‘Save’ og en ‘Shave’. Folk gir penger til den boksen de vil, og når kampanjen er over så gjør man det som står på boksen med mest penger. I vårt tilfelle var det mer penger i ‘Shave’, så vi klippet bort alt håret vårt. Til sammen fikk vi samlet inn mer enn $500. Håret mitt er ikke verdt så mye, og jeg er mer enn glad for å gi bort håret mitt til mennesker i nød. Og det ble gjort på Community Meeting, forran hele skolen…

FØR (til høyre)

ETTER

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11

European Day!

2010-02-06T09:24:00.000-08:00

I dag var dagen her! Dagen dedikert til de europeiske landene! Hver termin er det to slike dager for to verdensdeler. Så denne terminen er det Europa og Nord og Latin Amerika.

Så i dag formiddag hadde vi en fair. Norge stilte da med to forskjellige stands. En ute, typisk påskestand med kvikk lunsj, pølser, pinnebrød, bål og kos. Og en inne med typisk norsk :) Masse gøy! Her er endel bilder. Nå har vi akkurat hatt European Dinner med masse godt og kl 19.30 er det European Show! :) Fantastisk!

Svenske 1.åriger!
De to valdres jentene!
Simoneta fra Spania

Irene fra Spania

Daniek og Sophia fra Nederland

Hanna fra Aaland

Klara foran deler av vår inne stand. her hadde vi vafler, brunost og musikk! Selvfølgelig i bunad :D

Josie fra England

Amantia og meg i min "nasjonaldrakt", sånn går det når man ikke har bunad

De albanske jentene! Amantia og Lorella

Kroatia!

Melissa fra Finland og Tea fra Bosnia

Riccardo fra Italia

Barbara fra Portugal

Finske standen med Mummidalen, sjokolade og Nokia!

Polsk Nasjonal drakt. Magdalena

Danmark sin stand med Lego, rød grød med fløte og hele pakka!

Nicholas viser det beste av Norge!

Nicholas, en riktig nordmann på plass på påskestanden vår

Interessert i Swaziland?

2010-02-01T09:29:00.000-08:00

Hei!

Har du akkurat søkt på UWC og lurer på mer om hvordan det er i Afrika? Jeg har posta mange innlegg på bloggen min http://pasjonsfrusk.blogspot.com om hvordan mine første to uker har vært. Dessverre er det kun ett bilde, og det er fordi internetten er veldig dårlig så det tar ganske lang tid å laste opp. Men jeg lover at jeg skal publisere noen snart! Er det noen spørsmål om dette paradiset så er det bare å sende en mail til ane92ane@hotmail.com.

Til slutt vil jeg bare si at Waterford er en helt fantastisk skole! Lærerne virker dyktige, naturen og det meste er veldig forskjellig fra Norge noe som er utrolig spennende! Og som sagt, ikke vær redd for å ta kontakt :)

.Ane

A message of hope

2010-01-30T21:22:00.000-08:00

I had just landed, and was standing at the terminal of Dar es Salaam International Airport in eastern Tanzania, when the phrase "the smell of Africa" suddenly made sense to me. The new sounds, smells, and people all made an immense impression on me - they were so far away from anything I had ever seen before. But what I experienced there was nothing compared to what would happen some two hours later.

"Follow me," our driver Richard called at us from some feet away. Tall, thin, somewhat on the shy side but with a gleam in his eye, he was my first encounter with the Tanzanian people. We soon found ourselves on the dusty roads of Tanzania, sitting in a Toyota safari van that looked like it was taken out of a Hollywood movie. But what passed by our eyes outside the dirty windows was as far from Hollywood as you could get; a myriad of people, shouting, selling whatever they could find, busily scurrying around with their minds clearly set on completing their daily chores.

I was tired, we had been travelling for about 24 hours, and was just letting my eye-lids fall when the van came to a sudden stop outside a small house, well built compared to the others in the area. As we exited the car we were met by smiling young boys and girls, all making an effort to speak English, and all of us endeavoring to understand them. "These children, 14-16 years of age, have all lost their parents to HIV AIDS and are struggling to keep control of their younger siblings," our project manager Joe told us. It came as a revelation to us; back home we whined about the Internet or television not working, while there were kids our age, on the other side of the world, fighting for survival.

Their family situations set aside; they set up a great show for us with Tanzanian dance and music, showcasing the best of their culture, and not one single one of them failing to smile the entire time they were performing. Afterwards when I came into discussion with one of the boys, I fail to remember his name, he said something to me that would change my view on life forever; "I want to be a doctor". A boy, young enough still to be in High School most places in the world, and his parents dead, still had hope. Hope that some day, in the distant future, he and his family would be able to make a living by helping others. Hope that things would work out for the better, that his future would be brighter than his childhood.

What happened to that boy, I don't know. Did he get into university? Is he now working on his doctor's degree? Those are questions left unanswered. But that encounter left me thinking about how I approach life; what's really important? How come there is so much suffering, and equally - if not more - ignorance in this world? On my way back from that eye-opening trip to Tanzania, I told my self "Martin, the day you start working, that job better include helping those less fortunate than yourself". I have, patently, not gotten that far in life yet. What I have done, though, is to start questioning my thoughts and perceptions of the world. My encounter also led me to want to meet and understand other people and cultures. In August of 2009 I started studying the International Baccalaureate diploma programme at the United World College Costa Rica. That, I tell you, has also been an eye-opening experience. And an experience I wouldn't want anyone to go without.

- Martin Wik Fowler, United World College Costa Rica 2009-2011

UWCCR Tim Tam Slam

2010-01-30T07:43:00.000-08:00

Tim Tam Slam er vanlig på UWC Costa Rica. Vil du vite mer så se videoen Jonathan fra Tyskland lagde om det...

- Martin Wik Fowler, United World College Costa Rica 2009-2011

Nations on Ice!

2010-01-23T09:48:00.001-08:00

Så i dag ble det skøyter på oss på vannet i nærheten av skolen. Her har vi denne uka også hatt hockey turnering, der Sweden House kom ut som vinnere til slutt. I pausen mellom kampene, tok vi som ikke spiller hockey oss friheten til å bruke isen :) dette var minner for livet. Gøy å lære vekk kunsten å stå på skøyter! Thobile (Sør-Afrika) var ett syn :D

På med skøytene

...prøver seg...

...oops! der falt vi...

... og opp igjen!..

Ett stykk glad Sør-Afrikaner!

Thobile og Oda! Perfect roommates ;)
Regine fra Grønland
Endija fra Latvia
Oda, Kasun fra India og Herborg fra Færøyene
Nutcha fra Thailand
Glade og bleike nordmenn
Joni fra Finland

"The African Angle"

an unrealistic reality

2010-01-21T04:14:00.000-08:00

How likely is it that 200 smart and engaged students from more then 72 nationalities should be put on the top of a hill in the middle of nowhere in India?
Well this is happening. On the west side of India, not to far from Bombay, you can find a place like this. They live in an idealistic world. Surrounded by people who are willing to really make an effort and who really want to do something with their life.
This must be a dream reality.
Where else in the world can you possible find something like this? Yes, the other UWC would give you something like it, but where else?
To be honest I do not know...
What will happen when we step out of our MUWCI bobble? What will happen when we enter the real world again?
I assume that it will hit us hard. Give us a real REALITYYY BANG in the head. For this phenomenon with 200 youths in the age of 15-20 years old, who are willing to do so much for them selves and for others is hard to find other places. The care and awareness that people show at this place, the disappearing shallowness of what to wear and how to act because you all live together and see each other in sweaty t-shirts and party clothes, you won’t find it again, not in the same way, with people from the hole world..
I do not at all doubt that it was a good decision to start at MUWCI... I am just wondering about how a “normal” everyday will be after this...

Maybe UWC is what is going to make the everyday after this more exiting, because you just can't take a "simple" reality with people who do not care after having this experiense?

I do not know. but I'm eager to find out! :D

Marte, UWC i India

12 dager

2010-01-06T02:27:00.000-08:00

Nå er det faktisk bare 12 dager til jeg drar. Eller, om 12 dager sitter jeg på flyet mellom London og Johannesburg! Skummelt. Jeg har hele tiden trodd at når det begynte å nærme seg avreise ville alt bli mye mer virkelig, men det virker heller som om det er nådd et vendepunkt. Jo nærmere jeg kommer, jo mer uvirkelig blir det, det er så rart å tenke på at det er så nære!

Litt skummelt å begynne å si hade til ting. Noen folk så jeg for siste gang på lenge så tidlig som i sommer, men også det å si hade til småting. Jeg har for eksempel bare to netter igjen i senga mi i Trysil. Jeg har en dag igjen på jobb. Jeg har ingen skoledager igjen. Derimot har jeg mye å pakke og forberede før jeg drar. Må innrømme at jeg er en smule stressa for å rekke alt.

Jeg tror det skumleste med å dra er at ingenting kommer til å bli som før lenger. Når jeg kommer tilbake til Norge kommer jeg ikke til å dra tilbake til Trysil, og alle vennene mine kommer til å være spredt for alle vinder. Men jeg er sikker på at det er verdt det! Uansett så har jeg lært i det siste hvor utrolig mye jeg setter pris på vennene mine her, og jeg vet det kommer til å bli utrolig trist å forlate alle sammen.

Legger ved et bilde fra påsken 2009 i Trysil, antagelig noe av det morsomste jeg har vært med på :)

Bildet er tatt av Ingeborg-Marie Flage (RCN 09-11)

Og en ting til slutt. Til dere som vurderer å søke, ikke nøl! Søk med en gang! Blir du nominert og du har ombestemt deg, så kan man takke nei. Da slipper du å angre på at du ikke prøvde. Og man lærer utrolig mye bare av søknadsprosessen.

Ane, Waterford Kamhlaba 2010-2011

Take a jump into the unknown

2009-12-30T06:35:00.000-08:00

En og en halv uke gjenstår av årets juleferie. Leksene er begynt på, men UWC føles fortsatt veldig langt unna; nesten som en drøm, et vagt minne om en annen verden, så utrolig forskjellig fra alt her i Norge.

Det har vært deilig å komme tilbake; å leve som før, snakke med gamle kjente, dra på kino med venner "just like the old days". Men det betyr ikke at det ikke har vært vanskelig. Når man kommer hjem, i alle fall etter det jeg har erfart, går det opp for en hvor uendelig mye de hjemme også har opplevd; man møter deres nye venner som det virker som om de alltid har kjent, men som du ikke har noe til felles med. De snakker om ting som har skjedd mens man har vært borte, ting du selv kunne vært med på hadde du blitt hjemme. Men man minnes da også på hvor uendelig mye man selv har opplevd, ting man aldri ville gjort hadde man blitt i Norge. Dette understreker viktigheten ved å tenke seriøst på hva man gjør når man søker; det er både positive og negative sider ved å være hjemme og være på UWC. Og det er viktig å se på UWC-valget ikke som et 'tilleggs-valg', men ett 'istedenfor-valg'. Ja, det er ting man går glipp av hjemme som man kanskje skulle ønske man hadde vært med på. Men man får samtidig nye muligheter, nye opplevelser som er helt forskjellige fra det man valgte bort i Norge.

Her er en video jeg viste på en av mine skolepresentasjoner før juleferien. Er du ikke sikker på om du tør søke; gjør det. Alt er mulig.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica 2009-2011

Engelsk: Ikke noe hinder

2009-12-20T15:53:00.000-08:00

Hei alle sammen,

Dette innlegget skrev jeg etter to uker på Red Cross Nordic UWC i høst, men jeg postet det aldri. Jeg tenkte jeg kunne poste det nå for alle dere potensielle søkere som kanskje er litt usikre på egne engelskferdigheter.

"Hei!

Jeg er Vilde, og har nå gått på Red Cross Nordic United World College i Norge i snart to uker. En ting jeg husker at jeg var ganske usikker på om jeg kom til å takle var at alt foregår på engelsk. Men det er ikke noe problem! I fjor var det en som kom til denne skolen uten å kunne noe engelsk i det hele tatt, og nå er hun kjempe flink i engelsk. På vår åpningsseremoni var hun en av tre elever som holdt tale. Jeg har en på rommet mitt som er ganske dårlig i engelsk, men det funker fint allikevel. Og alle er oppmuntrende og sier at det kommer til å bli mye bedre etter noen uker med fag. En ting til for å understreke at engelsk ikke er noe problem: En av andreåringene på rommet mitt er fra Danmark, og vi varierer på å snakke norsk/dansk og engelsk med hverandre. For noen dager siden snakket hun med den andre andreåringen på rommet mitt (en fra Estland), som svarte på det hun sa. Jeg skjønte ikke hvordan hun fra Estland kunne svare, fordi jeg trodde dansken snakket dansk, men egentlig snakket hun faktisk engelsk. Så automatisk blir det etter hvert, og enkelt.

Ellers kan jeg bare si at UWC (også i Norge!) er en fantastisk opplevelse, og at alle burde søke! Du taper ingen ting på å søke. Det verste som skjer er at du blir bevist på dine sterke og svake sider gjennom å måtte fylle ut søknadsskjemaet. Hvis du er flink, interessant og heldig nok kommer du på intervju, og det verste som kan skje da er at du får en utrolig viktig erfaring i det å bli intervjuet (for senere jobbintervjuer osv.). Og kanskje du gjør et godt intervju og får brev i posten om at du har kommet inn. Hvis du har vært gjennom alt dette, men funnet ut at du ikke er klar for det, klar for å flytte hjemmefra osv., så kan du faktisk takke nei til plassen. Jeg håper jo selvfølgelig at folk ikke gjør det, men det verste som faktisk kan skje er at du får et nei, og at det knuser deg, men så lærer du å komme deg opp igjen. Konklusjon: SØK! =)

Vilde, RCN UWC 09-11
Min blogg: www.vildestanker.blogspot.com "

Nå etter et halvt år på UWC merker jeg at engelsken min har blitt veldig mye bedre, selv om jeg ikke tar engelsk som et fag. Bare gjennom det sosiale og alle de andre fagene lærer man utrolig mye engelsk. Nå går engelsk så automatisk i hodet at senest tidligere i dag så begynte jeg å snakke engelsk med moren min. Midt i setningen som startet på norsk sa jeg (bevist!) et ord på engelsk, men da forble avslutningen på setningen også på engelsk. Dette er noe som faktisk har skjedd ganske ofte, at hvis jeg snakker norsk og sier en filmtittel eller lignende på engelsk så kommer også de neste ordene etter tittelen på engelsk.

Hvis du er interessert i å søke, så ikke tenk på at du ikke er god nok i engelsk. Jeg vet at jeg gjorde det, men det var det absolutt ikke noen grunn til. Det har i hvert fall ikke vært noe problem i det hele tatt.

God jul!
- Vilde, RCN 09-11

Noreg!

2009-12-13T03:01:00.000-08:00

Dåå sitte ej på Gardermoen og venta og ete lussekatta som mora til Emily hadde tatt med! (Dei he gratis datamaskine med internett her! Imponert, trudde dei va dritdyre!) Lang flytur, men alt gjekk greit! Vi va mellom 10 og 15 som tok samme flyet frå San Jose, so vi venta i Newark ilag med eit par andre. No går flyet til Volda om ca to tima, trur ej ska gå til gaten og sove litt.. GOD JUL

Home Sweet Home

2009-12-12T02:49:00.000-08:00

Om fem timer sitter jeg på flyet til New York. Om fjorten timer sitter jeg på flyet til Gardermoen. Om tjue-en timer lander jeg i Norge. Første termin på United World College of Costa Rica er over, og jeg skal hjem.

Det har vært tre (nesten fire) hektiske måneder. Vi har fått mengder med skolearbeid og forpliktelser man ikke kunne forestille seg før man kommer hit. Men det er ikke det som er det viktigste. Det viktigste er det man har lært; hva det egentlig betyr å bo sammen med andre som har helt forskjellige syn på verden. Hvordan inngå kompromisser, se på to, tre eller fire forskjellig synsvinkler av en sak, og komme til en avgjørelse som gjør alle glade. Jeg har fått ekstremt gode venner, og ett nært 'bror-søster' forhold til samåringene mine Susanne og Emily, som jeg er veldig veldig glad i.

Tusen takk, UWC Norge, for å ha gitt meg muligheten til å oppleve noe som dette her. Jeg drar hjem til Norge med et smil om munnen; til familie, venner, julemat og kaldt vær!

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11

Refleksjon over 1.termin fra Flekke perspektiv :)

2009-12-09T13:11:00.000-08:00

Nå sitter jeg her. Den siste bussen til Bergen har akkurat dratt og de 100 andre elevene som skulle til Oslo dro kl 19.00. Det var så utrolig rart og trist når øyeblikket kom der alle bare er plutselig borte. Fram til i dag har jeg gledet meg så utrolig mye til å komme hjem, men i dag når folk begynte å forsvinne så ville jeg bare at de skulle bli. Akkurat nå er det bare meg og Kunal fra Sverige igjen på hele campus, og det er litt creepy. Vi tar tidlig flyet fra Førde i morgen tidlig.

Du innser hvor avhengig du er av menneskene her. Hvor mye de betyr i din nye hverdag. Hvor godt de kjenner deg. Hvor tett vi egentlig lever. Hvor gode venner de er. Hvor mange minner man allerede etter 3 og 1/2 mnd har sammen. Og hvor ufattelig glad man blir i folk.

Akkurat nå er ett øyeblikk der det å være alene i ett rom en hel natt virker utrolig skremmende. Det høres sikkert sykt ut, men man er vant til å ha mengder med folk rundt seg uansett hvor man er. Våkner opp sammen med 4 andre. Går til klasser sammen med 15 andre. Spiser sammen med 200 andre. Har EAC's med 30 andre. Henger på rommet til beste kompis, så kommer det 6 andre samtidig. Man legger seg, ofte med mer enn 4 i rommet. Den konstante lyden av mennesker og stemmer er BORTE. Det er RART.

Denne terminen har vært krevende, fantastisk, lærende og så utrolig full av opplevelser. Jeg tror jeg kunne fortsatt listen i det uendelig med adjektiver som beskriver livet og denne termin her på RCNUWC. Jeg sier ikke at livet her er som å flyte på en rosa sky. Det er det ikke, men livet her er utrolig spennende og annerledes enn hjemme. Dagen er aldri den samme her. Det er alltid noe som skjer, noen som vil ha en prat med deg.

Og tilslutt hvor mye jeg har lært! Jeg snakker ikke da bare om akademisk lærdom. Jeg snakker om livs lærdom (JA! jeg vet det er en klisje!) Men det er sant. Jeg har aldri lært meg selv så godt å kjenne før. Lært hvor mine grenser går. Har aldri presset meg til det punktet jeg har presset meg denne terminen. Det var kanskje tungt på det tidspunktet, men nå er det så utrolig verdt det. Jeg drar hjem som en beriket gutt. Det føles godt! Nå er det juleferie og jeg tar kun med meg kjemi og økonomibøkene hjem. Resten blir her! Det føles godt å ha fullført mye av arbeidet mitt før jeg drar. Da kan jeg virkelig slappe av og kose meg i juleferien.

Så alle potensielle søkere der ute! Nå er tiden her! Begynn å jobb med søknaden din nå! Da blir den virkelig et produkt du er stolt over å sende inn, som representerer deg!

SØK; SØK; SØK!!!

GOD JUL OG GODT NYTT ÅR!

UWCCR First Year Thoughts

2009-12-07T07:13:00.000-08:00

Her er en video (i to deler) som førsteåringene her på UWC Costa Rica lagde til andreåringene. Etter at andreåringene hadde hatt en måned med ekstremt mye (og viktig) skolearbeid, bestemte førsteåringene seg for å lage show, video og en hyggelig og avslappende kveld for andreåringene. Denne videoen ble vist på slutten.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11

Christmas Dinner fra Flekke! Årlig tradisjon den siste lørdagen i 1.termin

2009-12-06T00:43:00.000-08:00

Sofie og meg! My date for the night ;)
Simonetta og Mohammed

The canadians! Mitch og Sarah

Rafael og Renata

Regine og meg

Karisha, Rubez og Naina

Sarah og Tea

Rubez! "Let's run away together " :P

Meg og "the middle east girls"

Noen av de norske, umulig å få trøkka de alle inn på ett bilde!

Mohammed og meg! Dvergen kaller jeg bare han ;) HAHA! Intern vits!

Oda, Stine og Astrid

Thobile og meg

Kunal og meg

Meg og Stine
Oda og Giorgines

Oda er jo Giorgines sin, men jeg fikk lov til å få ett bilde med henne ;)

Meg og Yasas

The Africans

Rafael, Mariana og Xhavier

Mariana, Kwando, Rafael og Claudia

Daniek, meg og Kwando

Tory og Joy

Riccardo, Tory, Joy og Jeanette

Rafael og meg. (Neste års romkamerat, håper vi ;) )

Tory, Sara og Motaz

Kwando og Tory

Coffee, anyone?

2009-12-03T17:24:00.000-08:00

For snart tre uker siden dro rundt 25 elever fra UWC Costa Rica på et av skolens mange 'bli kjent med Costa Rica' program til en kaffeplantasje rundt 45 minutter fra skolen. Her er en video Lieke fra Nederland lagde om turen.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11

Advent i Costa Rica

2009-12-01T13:18:00.000-08:00

Heimelaga adventsstake

Norsk/svensk julegrautmiddag og godteri!

- og berre 11 daga til juleferie og heimreise!

susannehk.blogspot.com

Sjekk ut RCN Adventures!

2009-12-01T03:09:00.000-08:00

For bilder fra de nordiskes Lucia tog, Lussekattebaking og årets første snø! :)

Avisartikkel

2009-11-30T18:39:00.001-08:00

Her er ein artikkel eg sendte til lokalavisa mi Moere, den sto paa trykk laurdag 21. november. Eg faar dessverre ikkje til aa laste opp bilder, daa nettet til skulen ikkje akkurat er noko aa skryte av..

Ein miniatyrmodell av verda

Dei siste månadane har eg tilbragt på ein internasjonal skule i Costa Rica, ilag med rundt 160 andre ungdommar frå 66 forskjellige land.
Det heile starta då eg i mars i år fekk eit brev frå UWC (United World College) Noreg om at eg var ein av førti heldige utvalde som fekk moglegheita til å begynde på ein av tolv UWC-skular rundt om i verda. Eg var overlukkeleg, ikkje berre fekk eg sjansen til å fullføre vidaregåande ilag med elevar frå heile verda, eg skulle også få bu i eit så fjernt og eksotisk land som Costa Rica!

Meir verd i kvardagen
UWC Noreg sitt motto kunne knapt beskrivd opplevelsen min betre. Rommet mitt deler eg med to jenter frå Haiti og Spania, eg går til det lokale fruktmarkedet ilag med ein frå Israel, lærer spansk ilag med ei frå Malaysia, spelar fotball ilag med ein haug latinamerikanarar og når vi ein gong iblandt er litt for leie av kantinematen kjøper eg pizza ilag med ein frå Libanon eller bakar ilag med ei frå Nepal/Nigeria. Når ein bur ilag med personar frå så mange ulike kulturar får ein heile tida sjå ulike perspektiv og synsvinklar av ei sak, og ein får på mange måtar eit meir nyansert bilete av verda.

Costa Rica
Costa Rica ligg heilt sør i mellom-Amerika, med Stillehavet og Karibbien på kvar si side. Landet har eit innbyggjartal på størrelse med Noreg, sjølv om arealet er fleire gonger mindre. Costa Rica var det første landet i verda til å avvikle forsvaret sitt, og fekk i september, som det første landet i Latin-Amerika og det tredje i verda, sitt eige fredsdeparement (elevane ved skulen var spesielt inviterte til den offisielle opninga!). I år vart befolkninga kåra til verdas lukkeligaste, og levestandaren generelt er av dei høgaste i Latin-Amerika. Hovudstaden heiter San José, og ligg midt i landet, berre omlag ein halvtime frå skulen. Klimaet er tropisk, og kan til tider vere litt for varmt for ein stakkars nordmann (spesielt med tanke på at biblioteket er den einaste staden med air condition...)

Livet på skulen
Dei aller fleste elevane bur på skulen, fordelt på sju forskjellige residensar, fire for jentene og tre for gutane. Det er sjølvsagt ikkje berre enkelt å bu ilag med så mange andre jamaldringar, og houdkonfliktane kjem frå problem rundt støynivå, reinhald av felleskjøkkenet og ulike definisjonar av ”låning”. Ellers er skulen veldig opptatt av å la elevane verte kjende med landet også, og dei har eit populært program som heiter ”Conociendo Costa Rica” (bli kjend med Costa Rica). Elevane kan då melde seg på ulike prosjekt som t. d. Plukke søppel på stranda, hjelpe skilpadder tilbake til sjøen eller jobbe som frivilleg på ein kaffeplantasje. Desse turane og mykje av det andre som skjer på skulen er linka til dei tre grunnpilarane til skulen, multikulturalisme, miljø og konfliktløysing

Som einaste UWC er skulen bilingual, med engelsk og spansk som likestilte språk. Engelsk vert likevel oftast det dominerande språket, men omtrent alle møte vert haldne og all informasjon vert gitt på begge språk samtidig, i tillegg til at nesten alle faga tilbys både på spansk og engelsk.

International Baccalaureate
Utdanningsprogrammet UWC nyttar er eit av dei mest anerkjendte i verda. Det heiter International Baccalaureate og er eit akademisk krevjande program der ein vel seks fag for å studere i to år. Ein vel eit fag frå kvar av gruppene; førstespråk, andrespråk, samfunnsfag, naturfag, matte og kunst (frivilleg). Alle elevane må også fullføre eit Theory of Knowledge-kurs (eit slags filosofikurs om kunnskap) og skrive eit utvida essay på 4000 ord, i tillegg til ei viss mengde CAS-aktivitetar. CAS står for Creativity, Action og Service, og er etter-skuletid aktivitetar, ofte leia av elevane sjølve. Desse aktivitetane kan variere ganske mykje frå skule til skule. Eksemplar på aktivitetar skulen i Costa Rica tilbyr er Model United Nations, fotografi, latin-dance, yoga, magedans, frisbee, special olympics, Amnesty og mykje meir.

Søk UWC!
Alle som går første året på studieforberedende vidaregåande linjer (studiespesialisering, idrett og musikk,dans og drama) kan søkje. UWC ønskjer aktive og engasjerte elevar, ikkje nødvendigvis berre politisk engasjerte, også dei som er aktive innan idrett, musikk osb. oppmodast om å søkje. I tillegg til Costa Rica sender Noreg elever til skular i Wales, Hong Kong, Singapore, Swaziland, Italia, USA, Canada, India og Fjaler i Sogn! Talet elevar til kvar skule varierar mellom ein og tolv årleg, her i Costa Rica er vi tre norske førsteklassingar og to andreklassingar. Stipendordningar dekker mesteparten av kostnadane på dei aller fleste skulane. Meir informasjon finn de på heimesida www.uwc.no eller på uwc sin offisielle blog www.uwcnorge.blogspot.com, der norske elever rundt omkring poster innlegg om kvardagen sin. Søknadsfristen er 1. februar – lukke til!

Service in Cambodia

2009-11-28T01:20:00.000-08:00

A couple of weeks ago a group of 7 students and two teachers set off for Cambodia. Our trip to Cambodia was aimed at one of the three AFESIP shelters, taking care of girls who have been trafficked (ie lived in brothels). Our group comprised of people from varied backgrounds. Soknea and Sotheary from Cambodia, Evelyn from Hong Kong, me from Norway, Bam from Thailand, Rigzom from Bhutan and Alice from the UK as well as our two teachers Stella from UK and Dave from Ireland.

We stayed at the shelter for 4 days engaging the girls in activities such as playing games, learning the recorder, painting, dancing and drama. I was in charge of playing games with the girls and found myself exhausted every night when going to bed. Small children have a lot of energy.

Considering what the girls have been through, I was concerned about how they would respond to a guy in their environment. It turned out that my concerns were for nothing. It did not take long before they started jumping on me and dragging me around.

It amazed me how strong the girls were and how untouched they seemed by their past. At one of the first meals we had with the girls, Rigzom asked one of them where they were before coming to the shelter; she answered: "I was raped", and went on with her meal.

When we had to leave after the four days, both us and them started to cry. I think this showed how much the experience meant for both sides, perhaps especially for them. For me, this has been one of the highlights of my LPCUWC experience, and perhaps I will go back for project week.

Siste innspurt i Flekke!

2009-11-26T01:39:00.000-08:00

Nå er det virkelig siste innspurt før juleferien. I dag er det to uker til jeg sitter på flyet hjem til Kristiansand! Det skal bli utrolig deilig! Men så mange ting som skal skje før den torsdagen 10 desember kommer:

De gøye tingene er at den 1.desember skal alle de 30 nordiske følge opp den nordiske tradisjonen med å gå Santa Lucia tog kl 07.15 på morgenen. Da skal vi gå gjennom hele campus og inn i kantina. Hvitkledde med lys! :) Dder vi skal dele ut hjemmelagde Lussekatter (som vi skal bake dagen før :)) Det blir utrolig koselig. Den nordiske gjengen er en hærlig gjeng! Morsomt at det er 11 år siden jeg sist gikk ett Lucia tog, i 1.klasse på Åsane skole.

Den 5.desember er det julemiddag! Noe som alle 2.åringer sier er utrolig koselig. Da kler alle seg i litt finere klær og det er en deilig middag i kantina! Blir spennende å se hvordan det blir. Bilder fra begge disse "eventene" kommer garantert på bloggen etterhvert!

Samtidig er det endel skolearbeid som skal gjøres unna før den tid... Prøver, presentasjoner og uendelig sider med kunnskap skal pløyes før vi får lov til å forlate Campus :P I dag før vi noe som heter RoP (record of progress) som er uttalelser fra alle lærerne om hvordan du gjør det i de respektive fagene og uttalser fra lederne for ekstra aktivitetene du gjør. Det skal bli gøy å se hvilke karakterer jeg ligger på i de forskjellige fagene. Da vet man om man må ta med seg en haug med bøker hjem i juleferien og studere... :) La oss håpe på det beste!

I går var jeg på hypnose workshop med en franskmann som gikk ut fra Wales i 62, altså det først kullet noensinne på en UWC skole. Han var en veldig spesiell mann... Workshopen var også en veldig spesiell opplevelse, var en smule skeptisk før jeg gikk dit. Men det var ikke noe "hokus-pokus". Man kan kalle det han gjorde terapi, meditasjon etc. Men mye av det han sier "make sense". Uansett, var jeg ikke akkurat overbevist etter 2 timer.

Denne uken er det også det vi kaller " Rainbow Week" som er en uke hvert år der en gruppe som heter GAS (Gender and Sexuality) har program hele uka, der de belyser temaer som homofili, transseksualisme og temaer relatert til dette. Så i morra er det en gjestetaler som er transseksuell som skal komme å snakke til oss i fredagens diskusjonsforum.

Neste uke er det også en gjestetaler som skal komme å snakke om HIV/AIDS problematikken. Har hørt at han skal belyse temaet på en annerledes måte og at han er rimelig kontroveriell. Det blir spennende og se hvordan folk reagerer til begge disse gjestetalerne. Det er mange elever med sterke meninger her og alle temaene er veldig aktuelle for mange av elevene på skolen.

Så som dere skjønner, mye å se fram til! Bilder kommer etterhvert!

Legger med dette bildet av Sarah og meg fra en av de fine dagene vi hadde i september, det stopper aldri og regne her oppe. (Savner SOLA!!) Det er mange folk som har det vi i RCN sammenheng kaller "November Depression". Folk er ikke vant til å bare å ha 6 timer med dagslys om dagen, regn og det faktum at ferien kommer nærmere og nærmere hjelper ikke akkurat. Heldigvis har jeg greid å holde meg unna dette ;)

Snakkes!

Ett bilde, tusen ord

2009-11-18T14:30:00.000-08:00

Tatt av samåringen min Susanne da vi møtte lokale barn på en 'bli kjent med Costa Rica' tur forrige helg (det er ikke vanskelig å gjette hvem nordmannen er).

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica 09-11

Slik bor vi i Flekke!

2009-11-18T07:32:00.000-08:00

Så her ser det nå ut her i hjørnet mitt! Det er slik det ser ut for de fleste 1.åringer. Vi har nesten alle det vi kaller "upperbed". Så her er pulten min, senga og skapet mitt på ca 5 kvadratmeter :) Men så koselig det er å klatre inn i sin lille "hule!

Melding fra Cahuita, Costa Rica

2009-11-02T12:30:00.000-08:00

I helgen var jeg på Cahuita, en strand på den karibiske siden av Costa Rica. Her er en liten melding til dere der ute som vurderer å søke UWC:

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica 09-11

China Week og en helt ny opplevelse

2009-10-31T17:25:00.000-07:00

Så har jeg æren av å skrive det første blogginnlegget fra Hong Kong, Li Po Chun UWC! Det er masse å fortelle, men denne gangen skal jeg bare skrive litt om China Week. En uke i slutten av oktober reiser førsteåringene i grupper til forskjellige prosjekter rundt om i Kina. Man kan reise til Guizhou for å bygge medisinsk klinikker, til She tribe for å lære bort engelsk, til JIA Leprosy village for å hjelpe spedalske, eller til Sichuan for å hjelpe ofre fra jordskjelvet, bare for å nevne noen. Selv valgte jeg Yao Tribe B, noe som innebærer at vi skulle reise til en barneskole i Liannan, Guangdong, Kina, for å lære barn fr 4 til 11 år engelsk.

Kvinne fra Yao Tribe.

Det var ikke bare møtet med barna som gjorde et dypt inntrykk på meg, også Kina satte sine spor. Å få komme så nært inn på folk, se hvor de bor, hva de gjør, møte barn som ikke vet hvor foreldrene er, bare at de ikke har vært hjemme på en lang stund; å se mennesker så glade som har så lite, å få møte en liten jente som deler sengen sin med sine fire søsken; det er det å komme så nært inn på disse tingene som er overveldende. Jeg visste jo at det eksisterte, en helt annen ting er å faktisk være der.

Jordyn fra USA.

Morgentrim.

Det var til tider fryktelig frustrerende å lære barna engelsk. Én ting var å være sammen med primary 1, 2 og kindergarden kids; en HELT annen opplevelse var det å forsøke å kontrollere primary 4, lære dem noe og samtidig holde på oppmerksomheten deres. Jeg fikk mest ut av å være sammen med de minste barna, det merket jeg veldig godt. En underlig ting jeg merket var at de barna kunne være barn hvor som helst i verden, tror jeg, før de er blitt utsatt for all mulig påvirkning, manipulasjon og egoisme. De var tillitsfulle, bare vi løftet dem opp og svingte dem rundt var det nok for dem.

Vi besøkte også en Kung Fu-skole.

Til sist et bilde fra feiringen av Eid av skolens muslimer; her er min roomie fra Bangladesh, Navin, i ferd med å male henna på folk mot betaling for å samle inn penger til en skole i Bangladesh for underpriviligerte barn.

China Week har vært en utrolig opplevelse, og har bidratt i stor grad til å sy sammen de første månedene mine her. Jeg merker at det virkelig føles som hjemme nå, LPC, campus, block 3, alle menneskene jeg omgir meg med hver dag... Hverdagslivet her er hektisk, det akademiske er krevende og det er CAS-aktiviteter og alt mulig som må gjøres. China Week var et pust i hverdagen, og det var herlig å bare kunne tenke på å ha det gøy en hel uke. Her føler jeg allikevel at ting faller på plass.

En liten ting til slutt som jeg tror mange lurer på: det gjelder det akademiske presset og nivået her i LPC. Saken er den at 40% av elevene er fra Hong Kong, og det er mange som søker hvert år, ettersom det er en ekstremt god skole akademisk sett, og det er jevnt over meget gode karakterer. Dermed er det høye krav for å komme inn for elever fra Hong Kong, og det gir et spesielt press til å prestere. Allikevel merker jeg at, som Martin sa, det kommer helt an på deg selv. Hvis du vil til et Ivy League universitet må du jobbe fryktelig hardt, det er slik det er, men om du, som jeg, kom for opplevelsen, menneskene, alt du kan lære fra å være her som ikke bare er det akademiske, så gjør du det. Det viktigste er å måle deg opp mot deg selv, ikke mot alle andre.

TIL SLUTT, TIL ALLE FREMTIDIGE SØKERE DER UTE:

BARE GJØR DET!

Johanne M. Aa. Laache,

Li Po Chun UWC of Hong Kong, Class of 2011

Bilder fraa Costa Rica

2009-10-29T18:16:00.000-07:00

Veldig sant det Martin akkurat skreiv, det er mykje arbeid, ja, men du kan absolutt sjoel velge til ei viss grad kor mykje. Uansett er UWC so utrulig mykje meir enn IB! Nokre bilete fraa mid-semester break som vi hadde for litt sidan illustrerer det ganske godt:

Dei to foerste dagane av ferien hadde vi first year camp, der alle bokstavlig talt blei tvunge til aa svomme i gjorme..

Etter campen fekk dei som ville anledning til aa dra til stranda. Dei fleste dro til Puerto Viejo i Karibbien

Pura Vida: Emily fraa Noreg, Lieke og Amanda fraa Nederland og Becca fraa USA

Frukost paa stranda laurdags morgon

Danielle fraa Israel og meg

Proever saa godt eg kan aa gjere folk misunnelige her, og til aa friste potensielle sokera til aa komme til Costa Rica!

Susanne UWCCr 0911

Mye arbeid?

2009-10-27T19:42:00.000-07:00

Det hender det blir litt skolearbeid på UWC:

Men hvem sa at skolearbeid ikke kan være morsomt?

Jonathan (Tyskland) og Marina (Brasil):

Jeg har i det siste fått flere henvendelser fra ungdom som er interessert i UWC. Spesielt etter artikkelen min om UWC i Aftenposten i går har jeg fått gode tilbakemeldinger. Men det vanligste spørsmål er fortsatt; hvor vanskelig er det egentlig på UWC? Tar skolearbeidet all tiden deres? Har dere i det hele tatt fritid?

Nå skal det sies at UWC ikke er enkelt, langt ifra. Men sitatet "man gjør det til det man selv vil" kunne ikke vært mer sant for UWC. Det handler om fordeling av tid og ressurser. Vil man ha fritid, så får man massevis av det. Fremtidige søkere; ikke la dere skremme av kombinasjonen IB + UWC. Ta en sjanse!

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica 09-11

UWC på Si;D

2009-10-27T01:53:00.000-07:00

Les Martins flotte Si;D artikkel om UWC i Aftenposten.

For mer informasjon om UWC, se også www.uwc.no

Den norske natur! Bilder fra EAC på RCN!

2009-10-25T14:50:00.001-07:00

Outdoor Discovery er ferdig for denne terminen! Noe jeg synes er kjempe trist! Outdoor Discovery er en EAC (Extra Accademic Commitment) som jeg har hatt hver fredag ettermiddag de siste 2 mnd!Dette er en EAC som utforsker alle fjelltoppen i området rundt campus. Noen av turene har vært på 1 time, mens andre på 4! Disse turene har vært helt fantastiske, og fredagene har vært utrolig deilige! Så det er en positiv ting med å være på RCNUWC! Man ser nye sider av Norge som man ikke hadde sett før, man lærer noe nytt om sitt eget land og man deler opplevelsen sammen med så mange forskjellige folk! Nå er det bare å vente på at Outdoor Discovery begynner igjen i mars! I mens kan dere kose dere med bilder fra de siste 2 månedene :)

Sarah (Canada) og Agnes (Sverige)

iReport for CNN

2009-10-19T17:58:00.000-07:00

Etter at Obama vant Fredprisen, bestemte jeg meg for å intervjue medelever her i Costa Rica om hva de syns om tildelingen av prisen.

... noen av dem ble vist på CNN (se minutt 0:44):

- Martin Wik Fowler, UWCCR 09'-11'

HAPPY DEWALI!

2009-10-19T08:23:00.000-07:00

Hei alle sammen!
Na har det nettopp vert dewali i India!
om derer vil lese om det skrev jeg nettopp et innlkegg paa bloggen min:
http://marteinindia.blogspot.com

Vi har det fantastisk her paa MUWCI!

Hilser til alle UWC'ere og for dere som tenker paa aa soeke i 2010 eller senere: IKKE NOEL! GJOER DET! Det er en helt fantastisk opplevelse! Litt hardt til tider, men det er det jo hjemme i norge ogsaa og det er absolutt verdt det!

SOEK ! :D

Klem klem
Marte

PBL WEEK i Bergen!

2009-10-06T14:51:00.000-07:00

I samtale med FN-ansatte
Valeria
MT :)
-En god latter forlenger livet-
Oss fire foran Musikkpaviljongen

Siden lørdag har jeg vært tilbake i sivilasjonen her i Bergen. Har bodd hos tante Live og Jan Kåre og brukte lørdag og søndag bare på å slappe av, gå i byen, spise hjemmelaget mat (det er utrolig hvor godt hjemmelagd mat smaker etter kantinematen på RCNUWC i noen uker) og nytt det å se noen ukjente fjes hvert halve minutt når jeg beveget meg i byen.

Når man bor i et så lukket samfunn som RCNUWC er så kjenner man etterhvert at det er deilig å komme litt bort fra Campus for noen dager. Samtidig som det er veldig rart. Den første natten hadde jeg problemer med å sove fordi senga var så myk, dyna var så myk og varm og det var helt stille. Det var ingen som hadde hefitge diskusjoner i rommet eller hørte på musikk :) spesielt det med lyd er noe jeg har blitt veldig vant til i løpet av de siste ukene.

Men er jo i Bergen pga PBL som er Project Based Learnig week. Denne uka skal være en uke med program som ikke har noe med det akademiske på skolen. Så jeg har vært her sammen med Selja og Njaal fra Norge og Valeria fra Costa Rica. Samtidig som Maria Teresa (MT), lærer på skolen, er med som leder. Min PBL gikk ut på å komme til Bergen og jobbe i FN kontoret i byen. Skolen og FN har sammen planlagt en internasjonal konferanse for våre studenter og videregående skole elever fra Bergen som heter Global Concerns i flere uker og denne PBLen's funksjon var å komme til Bergen, få finpusset på program, diskutere problemer som kan oppstå og også hjelpe FN med å promotere den internasjonale uka i Bergen. Så i går og i dag har vi jobbet med konferansen, sett på stedet vi skal være, plassert workshopene i forskjellige rom og laget forberedelsespakker som skal sendes ut til de norske studentene som kommer på konferansen. I morra håper vi programmene kommer fra trykkeriet tidlig sånn at vi får spredt så mange programmer som mulig før vi tar båten tilbake til skolen 15.30. Da er vi så heldige å ha fri helt til mandag før klasser starter igjen så da blir det nok endel soving og litt studering :) Fortsatt god uke fra Bergen og Flekke!

Ukas Quote:

"Aim for the moon, if you miss you will be among the stars"

Clement Stone

Campus Tour av UWCCR

2009-10-04T12:55:00.000-07:00

Jeg har nå vært i Costa Rica i en måned, åtte dager, 13 timer og omtrent 38 minutter. Her er en video ('campus tour') fra United World College of Costa Rica. Enjoy!

- Martin Wik Fowler, UWCCR '09-'11

Unity March

2009-09-30T10:36:00.000-07:00

I gaar var en veldig spesiell kveld her paa UWCCR. Kl. 21:15 va alle i residensane sine, og gjorde seg klare til Unity March. Unity March begyndte for 4 aar sidan, daa skulen gjekk over fraa aa vere en SOS-skule til UWC. Det var baade eleva fraa SOS-skulen og UWC, og det var mykje spenning og ikkje so godt miljoe i mellom dei to gruppene. Dei laga daa i stand en Unity March, for aa styrke samhaldet mellom dei. Dette har blitt ein tradisjon, og kvart aar har marsjen ei spesiell meining. For noken daga sida blei to gutta tatt av politiet (utanfor skulen) for besittelse av (og/eller kjoep av, e ikkje heilt sikker) marihuana. Dette er sjolvsagt ulovlig i Costa Rica, men politiet overlot til skulen aa ta seg av saken. Administrasjonen hadde naturlig nok ikkje noke anna val enn aa utvise gutane, og dei maa reise paa laurdag. Spesielt andreklassingane e veldig upset (herregud, kjem ikkje paa et norsk ord), og det he vore mykje grining. Ej he ikkje blitt saa veldig godt kjendt med dei to, men dei var utrulig kjekke og en stor del av skulen, og det e veldig trist at dei maa reise.

Marsjen blei altsaa arrangert fordi det no var viktig at vi holdt sammen, og for aa vise vaar stotte til gutane. Alt lys i alle residensane blei slukt, og vi tente kvart vaart lys, slik at det blei som eit fakkeltog. Residensen vaar begynte, og gjekk rundt til alle residensane som hengte seg paa, og saa gjekk vi i stillheit opp til fotballbana. Veldig spesiell stemning. Paa fotballbana forklarte noken andreklassinga litt meir om marsjen og koffor vi gjor det, og saa sa dei to gutane noke kvar. Det var utrulig trist, og ej trur alle synst veldig synd paa dei. Men dei takla det veldig bra synst ej, dei sa dei haapte at dei med ditta hadde gjort oss en tjeneste, at vi ikkje kom til aa gjere det samme, at vi tek vare paa muligheiten vi he her og at kanskje ditte kan vere med paa aa skape enda bedre samhold for oss. Etter det satt vi i en stor sirkel, etterkvart i moerke ettersom vinden slukka lysa vaare, og dei som ville kunne sei noke. Det var virkelig fint, og utrulig trist paa samme tid. Veldig mange, baade forste- og andreklassinga, hadde noke dei ville sei, til gutane eller heile skulen, og heile greia varte til naermare midnatt. Ej syns det var veldig bra at vi gjorde ditta, ej trur det gjor inntrykk paa alle, det gjor iallefall eit veldig stort inntrykk paa meg.

Susanne (UWC Costa Rica 0911)

En måned på UWCCR

2009-09-27T20:58:00.001-07:00

Wow. Wow. Wow. Jeg har nå bodd i Costa Rica i over en måned. Det er utenkelig. Selv om tiden har gått utrolig fort, føles det som om jeg kjenner alle her så utrolig godt. Det har sikkert litt å gjøre med det at vi bor oppå hverandre 24/7.

Jeg har fått venner fra rundt om i verden. Jeg har lært nye ting om forskjellige kulturer, mennesker, livssyn, fag, matretter, språk, og ikke minst meg selv. Selv om jeg hadde mange forventninger da jeg kom til UWC, så visste jeg ikke helt hva jeg skulle forvente meg (og jeg ville ikke det heller, i frykt for å bli skuffet). Men UWC har lært meg mye mer enn jeg hadde håpet på. Jeg sitter ved siden av en fra Finland og Guatemala ved frokostbordet, gjør matte ved siden av en fra Brasil, og gjør spansk med en fra Libanon. Jeg har kommet opp i uventa situasjoner, tatt på meg roller jeg aldri hadde trodd jeg skulle, og lært å bo på rom sammen med andre. Men med alt dette har jeg også lært ting om meg selv. Viktige ting. Jeg har lært mer om hvem jeg er enn jeg har gjort på lenge, jeg har fått et bedre bilde av den personen jeg er, og de verdiene jeg står for. Og det, det hadde jeg aldri forventet. I alle fall ikke etter kun en måned her.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11

PS: Følg meg på twitter, og bloggen min.

Costa Rica sin nasjonaldag!

2009-09-15T14:37:00.000-07:00

Meg, Tora og Susanne i våre hvite kjoler

Klare for Costa Rica sin Nasjonaldag!

Hei!

I dag har vi feriert nasjonaldagen til Costa Rica!

Dagen begynte tidlig fordi skolen hadde vært så heldig å få Patch Adams til å komme til skolen vår og holde foredrag! Patch Adams er utdannet doktor, men er kanskje enda mer kjent for å være en profesjonell klovn og en sosial aktivist! Etter å ha hatt noen urolige ungdomsår bestemte han seg for å aldri ha en dårlig dag igjen, dette får han til ved å alltid gjøre det beste ut av dagen! :) Foredraget hans var utrolig interessant og jeg anbefaler dere alle til å finne ut mer om han på nettet!

Jeg har aldri sett skolen så fargerik som i dag! Alle landene representert på skolen hadde vært sitt flagg og de aller fleste hadde også på seg sine nasjonaldrakter. Uheldigvis hadde ikke vi norske tatt med oss bunadene våre, grunnen var at det hadde blitt altfor varmt og at de var litt for tunge og store til å ta med, men jeg må innrømme at det hadde vært utrolig flott om vi hadde hatt dem på! For å prøve å kompensere for bunadene hadde vi, de 3 norske jente, på oss hvite kjoler og røde slikebånd i håret. Selv om det var Costa Rica sin nasjonaldag må jeg faktisk innrømme at jeg fikk litt 17. mai følelse da vi gikk i parade å veivet med det norske flagget.

Nasjonaldags paraden her er utrolig livlig. Skolen hadde sitt egent band/korps som spilte latinske rytmer mens alle danset og koste seg , selv om det var utrolig varmt!

Maten i kantinen i dag var spesielt god, og vi fikk dessert som smakte ganske likt som norsk risengrynsgrøt, utenom at denne var tilsatt nøtter og rosiner.

I morgen er det tilbake til vanlig skole igjen, så jeg får nok sette i gang med å gjøre litt lekser.

Ha en god uke!

Emily (UWCCR 09/11)

Helg i flekke!

2009-09-06T14:11:00.000-07:00

Helger på RCN er behagelige og ekstremt deilige! Fredagskveldene er det fritt valg i hva du vil gjøre men det er en del ting som skjer. Kl 1900 er det World Today som hver uke tar opp dagsaktuelle temaer fra verden som det først er en 30 min inføring i, før debatten fyres løs mellom elever og lærere. Dette er debatter som er utrolig lærerike og veldig spennende. Tror det er lenge siden jeg har hatt så informative fredagskvelder ;) Filmklubben følger hakk i hel etter World Today og er en gjeng med elever som hver fredag har ansvar for å velge film og arrangere filmkveld i auditoriumet. Dette er noe for enhver smak. Fra 2200 og utover er "Snikkerbua" elevkafe oppe, som er et eget lite hus med 2 etasjer. Her er det en liten elevbedrift som driver en cafe og det er alltid stappfullt. Kjempe bra stemning og god temperatur. På året første fredagskveld var de redd for at 2.etasjen skulle falle ned pga antall elever :) Snikkerbua er veldig bra fordi folk kommer på så forskjellige tidspunkter, så man får alltid snakket med noen nye. Etter dette er det kanskje natta og kroken på døra, eller så joiner du gjengen som drar i gang en film i day room i Sweden House, eller så blir du sittende oppe til 02.30 snakkede med en co-year om det som skulle falle dere inn :D
Lørdag er det brunch kl 1100 så man har muligheten for å sove lenge. På brunchen er det alltid risgrøt, noe vi norske og svenske spesielt er veldig glade for. Mellom brunch og middag 17.30 er det ingen program. Fritt valg. Kanskje tar du deg en joggetur, en svømmetur i skolens eget basseng fulgt av en tur i badstu, leser "Pan" av Knut Hamsun (lekse til mandagens norsktime) på bryggen ved båthuset mens du nyter denne ukas eneste solstråle eller så slapper du bare av!
Lørdagskveldene er det kanskje et Village Party i flekke ungdomshus eller en skolefest i Hoeg Senteret. Noen lørdager skjer det ingenting, da finner vi alltid på noe gøy!
Søndagen går egentlig akkurat likt som lørdagen. Full relax! Men det ender med at man blir sittende med lekser ;)
Nå må jeg komme meg til årets første Village Party! God Helg!

Før skulen startar på ekte

2009-09-06T13:16:00.000-07:00

No har vi vore i Costa Rica i nesten to veke, og det er heilt fantastisk. Det er enda bedre enn eg hadde forventa - så langt iallefall. Sjølve klassene begynner ikkje før i morga, så vi får sjå korleis ting vert med tonnevis av lekser å gjere i tillegg til alt det andre her.

Fram til no har vi hatt bli-kjendt dagar. Heile skulen dro på camp ilag eit par dagar etter vi kom, vi har hatt buddy-day (buddy=fadder), dratt på fruktmarked, residenskveld, ein haug aktiviteter på campus og sjølvsagt fått utrulig mykje informasjon på utrulig mange møter. Det er framleis litt surrealistisk å vere her, men på samme tid er det rart kor fort ein blir vandt til ting (kanskje eg snart vert vand til varmen også? Her er omtrent 30 grader kvar dag - og biblioteket er det einaste rommet med aircondition).

Romkameratane mine (Laura frå Spania og Claryce frå Haiti), og eit bilete frå campen heile skulen dro på

Sjølve skulen og området vi bur på er veldig fint. Her er åtte elevresidenser (åtte rom i kvar), tre for gutar, fire for jenter og en som vert brukt til kontor o. l. Alle saman har eit stort opphaldsrom, kjøkkenkrok og to bad med to dusjar og to do på kvart. Kvar residens er oppkalt etter ei strand her i Costa Rica, min heiter Cahuita og skal visst vere ein av dei finaste strendene. Reisdensene liggi ein sirkel rundt eit stort grønt område, og klasseromma ligg ca fem minutt vekke. Midt i mellom klasseromma og residensane ligg kantina og laundry roomet.

Skulen ligg også ganske sentralt, når du går ut porten kjem du til en liten by som heiter Santa Ana. Der finn du eigentlig alt du treng, og det tek berre omlag ein halvtime å kjøre for å komme inn til hovudstaden San Jose. Vi får gå ganske fritt omkring egentlig, vi må berre vere på skulen innan kl ni om kvelden (viss ikkje vi har permission, då kan vi vere ute til elleve på kvardagar og tolv i helgene). Ellers er her utrulig grønt overalt, også inne på skuleområdet. Vi har mange forskjellige fruktred, m. a. mango, guava, lime, appelsin ++ Her er og utrulig mange dyr og insekt, spesielt fuglar og sommarfuglar! Og sjølvsagt ektreme mengder maur, dei kjem overalt, i klesskapet ditt, senga di, kjøleskapet osb. Det ser altså ikkje så veldig delikat ut når folk legg frå seg mat på kjøkkenbenken.

Opphaldsrommet i Cahuita, residensen min, og eit Siúan frå Irland, Lieke frå Nederland og Emily frå Norge som et is i skyggen utanfor kantina

Sidan vi kom har vi altså hatt eit ganske tett program, og folk har allereie blitt ganske godt kjendt. Denne helga derimot, har vi omtrent ikkje hatt noko obligatorisk. Andreklassingane er allereide overlessa med lekser (dei fleste har prøver første time), medan vi førsteklassingane har gått litt rundt utan å gjere noko spesielt, eigentlig berre utnytta den siste helga vår med friheit. Sjølv om det virker som eit ektremt tiltak å begynde med skule igjen (sol, 30 grade og pugging er inga god kombinasjon) så blir det nok kjekt likavel. Faga eg har vald verkar veldig interessante og bra, for ikkje å snakke om lærarane som er ekstremt tilstadeverande og personlig engasjerte i elevane. Trur det blir veldig bra, og noko heilt anna enn det vi er vandt med frå før i alle fall!

Susanne (UWCCR 0911)

susannehk.blogspot.com

Multiplaza @ Costa Rica

2009-09-05T18:26:00.000-07:00

I dag har jeg vært forferdelig dårlig til å ta bilder. Så selv om jeg har gjort en del, så får dere bare dette ene bildet.

Det er av ‘Musmanni’, det lokale bakeriet Janne (Finland) og jeg spiste frokost på i dag. Grunnen? Det er vår første ordentlige fridag siden vi kom hit, og vi sov selvfølgelig så lenge at vi ikke rakk frokosten i kantina på skolen. Etter at vi hadde spist dro vi til den lokale bokandelen hvor vi kjøpte noen skoleting. Vi dro så tilbake til skolen for å slappe av og vaske rommet. Så dro vi til ‘Multiplaza’, det store amerikaniserte kjøpesenteret i nærheten. Dit skal det normalt ta cirka ti minutter å komme seg til. For oss tok det nesten en time. Og det var fordi vi klarte å overse stoppet, så vi havnet opp langt fra kjøpesenteret. Heldigvis gikk vi av på stoppet ved parken vi var på forrige søndag, så vi følte oss ikke helt lost. Men ingen av oss kan noe som helst spansk, så det var litt vanskelig å spørre folk om hvilken buss vi skulle ta. Men de fleste forstår peking og ‘Multiplaza’, så vi kom oss til slutt til kjøpesenteret. Der kjøpte vi noen speakere til dataen, spiste på Subway, og prøvde å ta ut penger for noen skoleregninger (men vi fikk ikke tatt ut så mye). Vi kjøpte så litt amerikanske chips på supermarkedet, og skyndet oss hjem i taxi ettersom vi hadde fortalt vaktene at vi skulle være tilbake klokka halv seks. Vi ankom skolen klokka halv seks på minuttet! Vi har nå spist middag, Janne har dratt for å øve med bandet, og Jonathan (Tyskland) og jeg sitter på rommet og hører på de nye høytalerne mens vi lurer på om vi skal dra ut for å se på fotballkampen i kveld (Costa Rica – Mexico). Life is pretty good!

- Martin Wik Fowler, UWCCR '09-'11

Når Tiden Står Meg Bi

2009-09-04T06:42:00.001-07:00

Ut av ett vindu vel sju meter foran meg står en trapp. En betongtrapp uten hus. En gravstøtte. Men nok om det. Unødvendig å dvele over disse sporene av en nesten svunnet tid for lenge.

Jeg tenkte som så og benytte meg av denne timen, etter dagens klasser og før fredagskvelden begynner, til å skrive ned noen ord om alt. Kanskje er dette en av de få mulighetene jeg har igjen. Nei, dette er helt sikkert en av de få frie timene jeg har igjen før det beryktede kjøret begynner. Forresten så burde jeg skrevet EE nå (eller ToK, eller Historical Investigation, eller en labrapport, eller Economics IA) og ikke kastet bort tiden på å formidle tanker. Jaja! Framtidige studenter bør huske at IB og lekser går hånd i hånd, og UWC og IB likeså. Dagens påminnelse unnagjort (muligens til meg mer enn til potensielle lesere).

For noen dager som forgår her! For noen mennesker man passerer, hjelper, ler med, oppholder seg med. Fantastiske førsteåringer og herregud så mange bra samåringer. Skoleslit blir bare kulisser i en verden av kaffedrikking, kortspilling, småprat og storprat. Vi diskuterte religion i går til vi måtte tilbake til residensen, diskuterte Pride and Predjudice etter checkin. Noe Lofoten (mitt hjem - i Norge) ikke kan tilby; interessante, relevante diskusjoner. I Norge er jeg enige med mine venner om alt. Selvfølgelig vil det være fatalt og åpne Lofoten og Vesterålen for oljeborring, religion er en vits og hvem diskuterer vel bøker!

Her er det ikke slik. Mange av mine beste venner motstrider mange av mine sterkeste idealer idealer, uten at det skaper brister. Vi diskuterer, proklamerer, informerer. Alle er enige og unenige om alt. Alle er uvitene og alle vet - forskjellige ting. Må vike for arbeidet som tynger mine spinkle skuldre nå.

En siste paragraf til folk som av forskjellige grunner er nysgjerrige, min plan resten av denne fantastiske fredagen:
Skolearbeid, se på ett lokalt teaterstykke, spille kort, spise middag, forberede morgendagens transeksuelle fest (dette ved å slappe av og gjennomføre visning av Rocky Horror Picture Show).

Planen ovenfor er selvfølgelig modifisert med tanke på at det ikke er alle mine handlinger som er av interesse for lesere.

Kjærlig hilsen fra Mostar,
Bjørnar Sandberg

2009-09-03T21:07:00.000-07:00

I dag har vært en spesiell dag. Vi startet med å svare på tre spørsmål som handlet om hvorfor vi er her på et United World College, og hva vi vil få ut av det. Etter dette ble vi delt inn i forskjellige grupper og spilte et ‘Trading Game’. I dette spillet var vi forskjellige nasjoner (jeg var Bolivia), og fikk ‘råmateriale’ (papir) og industri (sakser, linjaler og lignende) basert på hva landene har i den virkelige verden. Når vi snakket om det etterpå gikk det opp for meg hvor egoistiske vi faktisk er (både i spillet, og i den virkelige verden); istedenfor å lage en avtale hvor alle landene får like mye, og man samarbeider, gjør man ting kun for sitt eget beste.

Nå har vi nettopp fått timeplanene våre (de er alle forskjellige, ettersom vi tar forskjellige fag). Jeg liker den ganske bra. Jeg starter sent både på tirsdag og torsdag morgen, og slutter tidlig på fredager. Men mandagene er fulle.

Noe spesielt ved denne skolen gikk opp for meg i dag. Noe jeg aldri har kunnet si om noen skole jeg har gått på før; lærerne her har virkelig troen på oss. De har troen på at vi faktisk kan gjøre en forskjell i verden.Og det er veldig inspirerende.

Nå skal jeg se på film med noen venner. Er ganske bra å bo på kostskole med tanke på at vennene dine er lett tilgjengelige!

PS: Her er forresten bloggen til samåringen min Jonathan (den er på tysk).

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11.

UWCCR: Camp

2009-09-02T14:10:00.000-07:00

Nå sitter jeg og spiser kjeks som kostet 450 colones (nesten 1 dollar), ved siden av Felix fra Kenya og Anders fra Sverige. Vi ble nettopp ferdige med noen møter angående IT og ’Bli kjent med Costa Rica' programmet til skolen.

De siste to dagene har vært utrolig hektiske. På mandag dro vi på ‘Camp’ i fjellene. Selve stedet var helt utrolig pent, med utsikt over hovedstaden, San Jose. På campen spilte vi masse spill, ble kjent med hverandre og hadde talent-show (det var så mange som ville fremføre at de måtte si stopp etter tre og en halv timer). I går (siste dagen) gikk Janne fra Finland, ‘Hot Candy’ (kallenavn) fra Hong Kong og jeg til en elv i nærheten av campen. Der gikk vi oppover elven på steinene. Det var akkurat som hentet ut fra en propaganda-film om landet. Svære trær som bøyde seg over elven, lianer, og helt utrolig grønt. Dette er et pent land!

Jeg legger igjen addressen min her. Det hadde vært utrolig hyggelig om noen hadde sent meg ett brev eller noe lignengde. Er mye mer personlig enn mail!

Martin Wik Fowler

United World College Costa Rica
P.O. Box 678-6150
San José, Costa Rica

Les hele innlegget med bilder på bloggen min.

- Martin Wik Fowler, UWC Costa Rica '09-'11

India, et eksotisk eventyr..

2009-09-02T05:20:00.000-07:00

Jeg har nå vert i India i 5 dager. Det er et helt fantatsisk sted! Det er utrolig annerledes fra hjemme! Jeg har skrevet ganske mye på min egen blogg så jeg tror jeg legger igjen linken til den istedenfor å skrive to ganger nå... http://marteinindia.blogspot.com
Vi snakkes!

Mitt Mostar

2009-09-01T05:10:00.000-07:00

Jeg elsker det. Når man bare kjenner en skikkelig god følelse spre seg fra rett under brystkassen, oppover og utover. Å holde på denne følelsen til den kommer ut til fingertuppene og hårrøttene. Det er lykke. Denne følelsen, lykke om man vil, beruser meg i skrivende øyeblikk. En helt rasjonel lykke, som på samme tid er ganske irrasjonel.
Irrasjonel fordi jeg befinner meg evigheter fra både min fantastiske kjæreste, min familie, mitt hjem, havet, fjellene. Rasjonel fordi jeg sitter her med mine to kanskje beste venner; i Mostar. Egentlig, bare glem den irrasjonelle delen. Dette er ren og skjær lykke. Jeg er tilbake i Mostar, byen hvor kulturer kræsjer, byen hvor jeg lever, hvor mine venner lever. Den delte byen. Byen hvor egentlig bare elever av UWC krysser den travle gaten som skiller de to sidene. I disse dager er dette et meget tydelig skille.
Den muslimske siden er i skrivende øyeblikk relativt sovende (i en nordmanns øyne). Ramadan herjer. På den katolske siden går livet som normalt. Skillet er tydelig og brutalt, mest fordi skillet er så klart. Alt blir annerledes i løpet av noen stakkars meter. Arkitekturen, barene, grafittien, kioskene, avisene, øllet. Tilogmed kulehullene virker annerledes på de høye blokkene som på sine egne måter preger den katolske kroatiske siden.
Dette, mitt andre år, skal jeg tilbringe på motsatt side av hvor forrige skoleår ble tilbrakt. Etter ett skoleår blant bønnerop og velez supportere (den muslimsk bosniske sidens fotballlag), skal jeg nå oppholde meg blant ihugga zrinskjifans (den rivaliserende fotballklubben). Det å bytte residens er sundt. Spesiellt siden mine naboer også ble flyttet fra Musala til Susac (uttal sushats), fra residens til residens. Forandring fryder. Livet fryder i disse dager.
Med friske førsteåringer er det også noe nytt her i denne delte byen. Noen nye impulser. Jeg gleder meg til dette året. Det finns ingen grenser for min optimisme. Dette blir ett fantastisk år. Misforstå meg rett, Mostar er ikke bare helt fantastisk. Byen har har sine problemer, som jeg har intensjoner å skrive om når tiden er mer passende.

Tenkte at mine tanker angående UWC in Mostar vil være nyttige for framtidie søkere, og coyears som vil vite hva som skjer andre steder i verden. Forhåpentligvis sender Norge noen elever neste år. Vi trenger fler skandinaver her. Men grunnet noen finansielle utfordringer er ingen andre Norske her enn megselv i år. Neste skoleår derimot...

Elskverdig hilsen,
Bjørnar Sandberg

Updates RCN!

2009-08-29T16:49:00.000-07:00

Hvis du ønsker oppdateringer fra RCN intro-week gå inn på linken til bloggen min på høyre side nede!

Before it all starts!

2009-08-23T16:35:00.001-07:00

This first post is more like a "before" post. Before everything starts, now I can only write about my expectations and what is going on in my head, before.

So here i am, in my room thinking about what it is going to be like when I leave my home, my friends and family on a journey towards a new home, new friends and a life in the UK. I don't really think that much about the fact that I am leaving all this behind and entering a whole new world, right now I am more worried about how I am going to get all the things that I need into my bag! A bag that can only weigh 32 Kilos, first obstacle to defeat.

Ofcourse I can not help but feeling excited about everything, and I think that it is quite understandable!

What do I expect?

well all I can really say I expect is that I get food, a roof over my head. But I hope that I also will have many beautiful, exciting and once a lifetime experiences. I also hope that I will meet people I would not meet if not for the fact that I am attending an international school, and that I will not only get to know many different people and cultures but also be able to share what is important to me with others, and mixing cultures!

That is it for now, I will write again later. Hopefully I will be so busy that it will be first when I have arrived at AC and actually have something to write about!

you can also ceck out my blog!

Later!

Jon W. Hope

Store forventninger

2009-08-22T15:48:00.000-07:00

Som alle mine norske med-UWCere har jeg gått den siste tiden og gledet meg. Mens alle venner er tilbake på skolebenken, sitter jeg hjemme med kofferten klar - spent, nervøs, og ikke minst gleder seg til det som venter.

Det har vært en lang prosess, og eventyret har ennå så vidt begynt. Allerede føler jeg å ha erfart mye følelsesmessig. Først var det innkalling til intervju, deretter kom brevet før påske. Like etter kom introhelgen, og da gikk det virkelig opp for meg hva alle sammen står ovenfor. Jeg skriver selvfølgelig bare på min egen vegne, men jeg kan ikke forestille meg noe annet enn at dette må være den mest spennende og utfordrende opplevelsen som noen gang venter. Å møte mennesker fra hele verden kommer absolutt til å gjøre stort inntrykk, og uten tvil forandre perspektiver. Jeg føler meg veldig priviligert, men er forberedt på at det hele ikke skal være en dans på roser.

IB er et svært krevende pensum som vil – ved siden av venner, famile, nasjonal komiteen og skolen – forvente at man gjør sitt beste. Og det burde vi absolutt. Men jeg tror det viktig at vi ikke glemmer å følge de drømmene og ambisjonene vi hadde i begynnelsen, samtidig som vi alle strekker oss fremover med planene vi har for resten av livet. Hvorfor vi egentlig valgte UWC; for min del var det å være en del av UWC filosofien, utfordringen ved å mestre det livet som UWC tilbyr - fysisk, psykisk og alt som måtte være.

Så alle forventninger til side, det er kun 9 dager før avreisen til Wales – nå er jeg klar for å bare omfavne det hele. Lykke til alle sammen!

Diana Huynh, ACUWC ’09-‘11

UWC - Min Reise

2009-08-20T07:26:00.000-07:00

Se opp. Drøm.

Reisen min til en UWC-søknad (og opptak) startet for 8 år siden. En god venn av familien hadde sett et program på TV, 'Flekke United', som fulgte elevene på Red Cross Nordic United World College. Hun bestemte seg for å se litt nærmere på hva hele denne 'UWC-greia' handlet om. Og det tok ikke lenge før hun var fast bestemt på å søke. Ett år etterpå befant hun seg i Singapore, på United World College of South East Asia.

Da hun søkte var jeg bare åtte år gammel. Og som de fleste mødre sikkert ville gjort, trodde ikke moren min på meg da jeg sa 'mamma, når jeg blir så stor, da skal jeg også på sånn skole'.

Årene gikk, venninnen vår ble ferdig i Singapore, og det ble ikke mye UWC snakk i familien. Før våren 2008. Jeg bodde da i Roma, Italia og hadde et tøft valg forran meg; enten bli på den internasjonale skolen jeg gikk på der, eller reise tilbake til Norge. Etter måneder med fram og tilbake, hit og dit, valgte jeg til slutt å reise tilbake til Norge. En av de største grunnene? UWC. Jeg hadde ikke kunnet søke UWC om jeg ble værende i Italia, og jeg var fast bestemt på at UWC-elev, det skulle jeg bli.

Jeg startet på videregående i Norge, og alt gikk veldig bra. Men så begynte fristen for søknadene å nærme seg. Jeg ville ikke snakke så altfor mye med vennene mine om det, mest fordi jeg ikke ville at folk skulle vite om det dersom jeg ikke kom inn. Men når jeg snakket med folk om UWC, spurte jeg om de også kunne tenke seg det samme. Og det vanligste svaret var "nei, jeg har så mye her hjemme som det blir altfor vanskelig å forlate", og "vet ikke helt om jeg tør", og sist men ikke minst "gjør det heller etter videregående, jeg".

Jeg ble tatt opp til United World College Costa Rica, og kan ikke la være å tenke på hvor heldig jeg er som får oppleve dette her. Og vennene mine? Mange angrer. De skulle ønske de var meg. De skulle ønske de også kunne reist ut og tatt de siste to årene på videregående med ungdom fra hele verden.

Så her kommer mitt råd til potensielle søkere; ta sjansen! Tørr å ofre litt. Jeg har ikke engang startet på UWC, men har møtt flere som har gått på skolen min i Costa Rica, og kan allerede si at det er verdt det. Jeg avslutter med dette sitatet fra Mark Twain:

"Twenty years from now you will be more disappointed by the things you didn't do than by the ones you did do. So throw off the bowlines. Sail away from the safe harbor. Catch the trade winds in your sails. Explore. Dream. Discover."

- Martin Wik Fowler, United World College Costa Rica '09-'11

India her kommer jeg!

2009-08-19T13:39:00.000-07:00

8 og en halv dag igjen!!

Jeg er super spent! Jeg er en av de 3 heldige som skal til INDIA!! Jeg er nesten ferdig pakket og virkelig klar for dette eventyret! Det er trist å dra fra fok her hjemme, men det er en viktig del av opplevelsen og vi kommer til å lære mye om oss selv gjennom det.

I dag hadde jeg faktisk besøk av Sophie fra Nederland som også skal begynne på Mahindra United World College og India. Det var utrolig gøy å møte henne! Hun og familien spsie middag hos oss. Det var veldig greit for foreldrene våre å prate litt sammen tror jeg. Mamma og Pappa føler seg litt tryggere nå.

JEG GLEDER MEG SÅNN!!

Klem fra MArte

PS: jeg er veldig glad i klemmer, så jeg ser skikkelig frem til å klemme "verden"!